Arbeidsgiveres forsikringsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven

  • 1.1. Selvstendige oppdragstakere - avgrensning mot arbeidstakere

    Denne fremstillingen tar sikte på å bidra til å avklare når man står overfor et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold som utløser forsikringsplikt etter YFORSL.

    En arbeidsgiver har forsikringsplikt i henhold til YFORSL overfor sine arbeidstakere. Den som engasjerer en selvstendig oppdragsmottaker har imidlertid ikke slik forsikringsplikt. Det er derfor viktig å finne frem til hvilke kriterier som er med på å avgjøre om det er et arbeidstakerforhold eller et oppdragsforhold. Det er forsøkt å finne frem til kilder som kan bidra til en slik avklaring. Hovedvekten er derfor lagt på å gi en henvisning til og gjengivelse av kilder og momenter som fremkommer i disse.

  • 1.2. Definisjonen I SKL § 2-1 gjelder også for YFORSL

    Det fremgår klart av forarbeidene til YFORSL at legaldefinisjonen i skl § 2-1 også skal anvendes på arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepene i YFORSL. Det finnes altså veiledning i materiale som omhandler skl § 2-1 Fra Innst. II (64) siteres:

    "Arbeidstaker er for det førsteenhver som på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren. Han gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste. Dette må gjeldeuansett arbeidets art og selvstendighet. Når det foreligger et klart ansettelsesforhold, må vedkommende anses som arbeidstaker selv om han har en helt selvstendig stilling og et arbeid av samme art som en selvstendig oppdragstaker. Den ansatte taper ikke sin karakter av arbeidstaker av den grunn at arbeidsgiveren ikke faglig sett har forutsetninger for å blande seg inn i vedkommendes arbeid. Hvis en f. eks. tenker på den stilling en overlege ved et sykehus har. er det klart at sykehusets innehaver (staten, kommuner eller private) ikke vil kunne kontrollere eller instruere vedkommende i hans rent faglige arbeid. Likevel kan ikke legen anses som selvstendig oppdragstaker.I denne forbindelse nevnes videre en illustrerende dom inntatt iRt. 1958 s. 1299 flg., der Høyesterett fastslo at fremtredende og faglig kvalifisert selvstendige sceneinstruktører som i egenskap av freelancere hadde påtatt seg forskjellige oppdrag for Nasjonalteatret var "innordnet i teatrets tjeneste" på en slik måte at de måtte oppfattes som arbeidstakere.

    På tilsvarende måte er f.eks. stillingen når det gjelder en bedrifts juridiske rådgiver. Hvis denne er ansatt i bedriftens tjeneste, kan han ikke anses som selvstendig oppdragstaker, selv om han utfører samme selvstendige arbeid som en frittstående juridisk konsulent. Hvis derimot bedriften har en bestemt advokat eller sakfører som ikke er tilsatt i bedriften til konsulent i juridiske spørsmål, må han anses som selvstendig oppdragstaker.

    Det kan være naturlig å spørre om det virkelig er noen rasjonell grunn for å legge avgjørende vekt på ansettelsesforholdet i tilfelle hvor arbeidet er av utpreget selvstendig art. Bør heller ikke det reelle forhold - arbeidets selvstendighet - være det avgjørende. Dette ville imidlertid neppe være hensiktsmessig. Et slik kriterium ville trolig vise seg vanskelig å praktisere. En må gå ut fra at det vil kunne oppstå en rekke tvilsomme tilfelle. Dessuten ville arbeidsgiveransvaret trolig få en snevrere rammedersom arbeidsgiveren skulle fritas for ansvar for de av sine ansatte som utfører arbeid av utpreget selvstendig art.

    Det kan forøvrig pekes på at selv om arbeidstakerens stilling og selvstendighet er høyst ulik i de forskjellige ansettelseforhold, er det også visse felles trekk. Også den arbeidstaker som ikke faglig sett kontrolleres og instrueres av arbeidsgiveren, vil vel administrativt sett stå i et visst underordningsforhold. Han vil f. eks. være undergitt bestemmelser om arbeidstid, om arbeidets art, lønnsvilkår, oppsigelsesfrister m.v. på tilsvarende måte som mer underordnete arbeidstakere.

    Hvis en går fra de alminnelige ansettelsestilfellene og over til de enkeltstående oppdrag, blir det vanskeligere å trekke grensen mellom arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Det er neppe noe enkelt kriterium som alene er utslagsgivende. Men det kan pekes på forskjellige momenter av større eller mindre betydning. Av disse vil utvilsomt arten og selvstendigheten av arbeidet eller oppdragetspille en betydelig rolle. Den som engasjerer enhøyt kvalifisert fagmann, eksempelvis en arkitekt, en ingeniør eller en advokat til å utføre et bestemt oppdrag, blir ikke dermed ansvarlig om vedkommende utfører arbeidet eller vervet i arbeidsgiverens tjeneste, jfr. §1 annet ledd.Stillingen blir ikke en annen om vedkommende er oppdragsgiverens faste rådgiver, så lenge han ikke er ansatt hos ham.

    Ellers kan det være grunn til å legge vekt på om den som påtar seg de enkeltstående oppdrag selv holder redskap og utstyr.

    Så fremt han gjør dette, og redskapet eller utstyret er relativt kostbart og teknisk avansert, trekker dette klart i retning av at han er en selvstendig oppdragstaker. Det gjelder ganske spesielt dersom han samtidig helt eller delvis kan overlate til andre å utføre det arbeid som er forbundet med oppdragene."

  • 1.3. Nærmere om avgrensningen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragsmottaker

    • 3.3.1. Noen definisjoner

      Nedenforstående er i det vesentligste hentet fra skatteområdet. Imidlertid er det iOt.prp. nr. 29 (1995-96) om ny lov om folketrygdogså tatt inn noen definisjoner, nemlig arbeidstaker (§1-8), freelancer (§1-9), og selvstendig næringsdrivende (§ 1-10).

      NÆRINGSVIRKSOMHET - Vilkårene for å anse en virksomhet som næring er at virksomheten:

      1. innebærer aktivitet,
      2. tar sikte på å ha en viss varighet
      3. har et visst omfang,
      4. er egnet til å gi overskudd og
      5. drives for eierens regning og risiko

      Det stilles ikke krav til at eieren av virksomheten personlig deltar i driften for at virksomheten skal anses som næring.

      Grensen mellom næringsvirksomhet og arbeid for lønn/annen arbeidsgodtgjørelse utenfor næring, går i skattemessig henseende som oftest på spørsmål om virksomheten drives for skatteyterens egen regning og risiko. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet vil det reelle forholdet mellom oppdragsgiver og skatteyteren være avgjørende.

      Blant annet vil følgende momenter trekke i retning av næringsvirksomhet:

      1. skatteyteren har flere oppdragsgivere samtidig eller etter hverandre
      2. skatteyteren har eget kontor/produksjonslokale m.v.
      3. oppdragsgiver har ikke den faglige instruksjonsmyndighet
      4. oppdragsgiver har ikke den administrative instruksjonsmyndighet
      5. avregning skjer i faste beløp, ikke pr. tidsenhet
      6. oppdragsgiver dekker ikke skatteyderens utgifter i tillegg til arbeidsgodtgjørelsen
      7. skatteyder holder materialer o.l
      8. skatteyderen har egne driftsmidler
      9. skatteyderen har egne ansatte
      10. oppdraget omfatter bare et bestemt arbeid og er ikke avgrenset i tid
      11. skatteyderen har rett til å stille med andre enn seg personlig
      12. oppdragsgiveren kan reklamere på arbeidsresultatet
      Kontraktører

      Kontraktører er ikke noe entydig begrep. Det dreier seg om selvstendig næringsdrivende som tar arbeidsoppdrag som underentreprenører. De er registrert i merverdiavgifts-registeret. For å kunne aksepteres som selvstendig oppdragstakere må de ha påtatt seg et selvstendig oppdrag med juridisk og faktisk ansvar for egen utførelse. Dersom det er avtalt fastpris for oppdraget taler det for at det foreligger et underentreprenørforhold. Det samme gjelder dersom arbeidet er provisjonsbasert og hvor vedkommende selv dekker utgiftene ved arbeidet. Forholdet til folketrygden og skattemyndighetene vil dessuten være av betydning. Det må altså foretas en konkret vurdering av om det er et kamuflert arbeidstakerforhold eller om det dreier seg om oppdrag som underentreprenør. Av rettspraksis i skatterettslig henseende kan vises til lagmannsrettsdom inntatt iUtv. 1984 s.305.Likeledes RG 1997 s. 303 (Borgarting lagmannsretts dom av 8. mai 1996) som gjaldt budbil for IL-X Ellers er dom inntatt iRT 1994 s.1094av interesse (selvstedig oppdragsforhold) og likeledesRT 1990 s.903(ansett som ansettelsesforhold). En dom inntatt i RG 1984 s.1044gjaldt en selger og vedkommendes rett etter ferieloven (ble ansett som arbeidstaker).

    • 3.3.2. Lovforarbeider

      I NOU 1988:6kommer utvalget med uttalelser av interesse.På s. 20 uttales det vedrørende selvstendige oppdragsmottakere :

      "Det kan f. eks. være personer eller selskaper som arbeidsgiver har engasjert til å utføre spesielle arbeidsoperasjoner, som kompliserte reparasjoner o.l. Grensen mellom den som er arbeidstaker og den selvstendige oppdragsmottaker er flytende og kan i skjæringspunktet være vanskelig å trekke. Avgjørende for spørsmålet om man har å gjøre med en arbeidstaker vil være en konkret vurdering av tilknytningsforholdet til arbeidsgiveren/oppdragsgiveren. En rekke momenter vil kunne spille inn ved tolkningen; bl.a. om det foreligger et ansettelsesforhold, om det er et enkeltstående oppdrag, om oppdragsmottakeren er en selvstendig næringsdrivende, om oppdragsmottakeren selv må holde redskap og utstyr. Videre spiller det en rolle hvordan oppgjørsmåten eller honoraret utregnes, samt om arbeidsgiver har instruksjonsmyndighet over hvordan arbeidet utføres, om det er fast arbeidstid osv."

      Og på s.85 uttaler utvalget:

      "Den viktigste avgrensning ligger i at de som utfører selvstendige oppdrag for egen regning og risiko faller utenfor. Dette gjelder selvstendige næringsdrivende som utfører tjenester - tannleger, privatpraktiserende leger, håndverkere av forskjellige slag, advokater. Det faller ikke naturlig at en tannleges klient skal bære noe arbeidsgiveransvar for skader som tannlegen måtte få i sitt arbeid, selv om arbeidet består i å reparere klientens tenner. En offentlig ansatt skoletannlege vil derimot ha skolevesenet som sin arbeidsgiver og staten som objektivt ansvarlig, jfr. § 1 siste ledd. Det kan ikke stilles opp noen entydig og klar regel for skillet mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Utgangspunktet er at begrepene arbeider og arbeidstaker motsvarer hverandre, slik at det alltid finnes en arbeidsgiver om det finnes en arbeidstaker. Et moment som vil bli tillagt stor vekt er om vedkommendes virksomhet drives for egen økonomisk risiko. Her kan det være av betydning om vedkommende er regnskapspliktig for virksomheten, og om han må betale merverdiavgift. Et annet forhold av betydning vil være om vedkommende kan instrueres om den konkrete utføring av arbeidet/oppdraget, om arbeidstid og -sted osv. Selv om det i de fleste tilfelle vil være klart om vedkommende er arbeidstaker eller ikke, kan det ikke unngås at det oppstår vanskelige grensetilfelle. Spesielt i forbindelse med formidling av personell, f.eks. faglærte håndverkere til å utføre oppdrag hos tredjemann, kan det være problematisk å avgjøre om den som "formidler" skal regnes som arbeidsgiver og håndverkeren som arbeidstaker. I noen tilfelle vil det være naturlig å se håndverkeren som selvstendig mens han andre ganger kan være arbeidstaker med "formidleren" eller den tredjemann han utfører arbeidet hos som arbeidsgiver. Det er neppe mulig å løse slike tvilstilfelle med en entydig lovtekst."

      AvOt prp nr 44s.47 fremgår at Skogbrukets Arbeidsgiverforening har knyttet enkelte merknader til skogsarbeidere i sin høringsuttalelse. Foreningen peker på at traktor- eller masinkjørere som benytter eget utstyr i andre sammenhenger betraktes som selvstendig næringsdrivende. Av momenter som ikke tidligere er nevnt, peker departementet i

      Ot prp nr 44s.85 på at medlemsskap i yrkesorganisasjon på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden kan ha betydning ved avgjørelsen om man står overfor en arbeidstaker eller selvstendig oppdragsmottaker.