Definisjonen I SKL § 2-1 gjelder også for YFORSL

Det fremgår klart av forarbeidene til YFORSL at legaldefinisjonen i skl § 2-1 også skal anvendes på arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepene i YFORSL. Det finnes altså veiledning i materiale som omhandler skl § 2-1 Fra Innst. II (64) siteres:

"Arbeidstaker er for det førsteenhver som på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren. Han gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste. Dette må gjeldeuansett arbeidets art og selvstendighet. Når det foreligger et klart ansettelsesforhold, må vedkommende anses som arbeidstaker selv om han har en helt selvstendig stilling og et arbeid av samme art som en selvstendig oppdragstaker. Den ansatte taper ikke sin karakter av arbeidstaker av den grunn at arbeidsgiveren ikke faglig sett har forutsetninger for å blande seg inn i vedkommendes arbeid. Hvis en f. eks. tenker på den stilling en overlege ved et sykehus har. er det klart at sykehusets innehaver (staten, kommuner eller private) ikke vil kunne kontrollere eller instruere vedkommende i hans rent faglige arbeid. Likevel kan ikke legen anses som selvstendig oppdragstaker.I denne forbindelse nevnes videre en illustrerende dom inntatt iRt. 1958 s. 1299 flg., der Høyesterett fastslo at fremtredende og faglig kvalifisert selvstendige sceneinstruktører som i egenskap av freelancere hadde påtatt seg forskjellige oppdrag for Nasjonalteatret var "innordnet i teatrets tjeneste" på en slik måte at de måtte oppfattes som arbeidstakere.

På tilsvarende måte er f.eks. stillingen når det gjelder en bedrifts juridiske rådgiver. Hvis denne er ansatt i bedriftens tjeneste, kan han ikke anses som selvstendig oppdragstaker, selv om han utfører samme selvstendige arbeid som en frittstående juridisk konsulent. Hvis derimot bedriften har en bestemt advokat eller sakfører som ikke er tilsatt i bedriften til konsulent i juridiske spørsmål, må han anses som selvstendig oppdragstaker.

Det kan være naturlig å spørre om det virkelig er noen rasjonell grunn for å legge avgjørende vekt på ansettelsesforholdet i tilfelle hvor arbeidet er av utpreget selvstendig art. Bør heller ikke det reelle forhold - arbeidets selvstendighet - være det avgjørende. Dette ville imidlertid neppe være hensiktsmessig. Et slik kriterium ville trolig vise seg vanskelig å praktisere. En må gå ut fra at det vil kunne oppstå en rekke tvilsomme tilfelle. Dessuten ville arbeidsgiveransvaret trolig få en snevrere rammedersom arbeidsgiveren skulle fritas for ansvar for de av sine ansatte som utfører arbeid av utpreget selvstendig art.

Det kan forøvrig pekes på at selv om arbeidstakerens stilling og selvstendighet er høyst ulik i de forskjellige ansettelseforhold, er det også visse felles trekk. Også den arbeidstaker som ikke faglig sett kontrolleres og instrueres av arbeidsgiveren, vil vel administrativt sett stå i et visst underordningsforhold. Han vil f. eks. være undergitt bestemmelser om arbeidstid, om arbeidets art, lønnsvilkår, oppsigelsesfrister m.v. på tilsvarende måte som mer underordnete arbeidstakere.

Hvis en går fra de alminnelige ansettelsestilfellene og over til de enkeltstående oppdrag, blir det vanskeligere å trekke grensen mellom arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Det er neppe noe enkelt kriterium som alene er utslagsgivende. Men det kan pekes på forskjellige momenter av større eller mindre betydning. Av disse vil utvilsomt arten og selvstendigheten av arbeidet eller oppdragetspille en betydelig rolle. Den som engasjerer enhøyt kvalifisert fagmann, eksempelvis en arkitekt, en ingeniør eller en advokat til å utføre et bestemt oppdrag, blir ikke dermed ansvarlig om vedkommende utfører arbeidet eller vervet i arbeidsgiverens tjeneste, jfr. §1 annet ledd.Stillingen blir ikke en annen om vedkommende er oppdragsgiverens faste rådgiver, så lenge han ikke er ansatt hos ham.

Ellers kan det være grunn til å legge vekt på om den som påtar seg de enkeltstående oppdrag selv holder redskap og utstyr.

Så fremt han gjør dette, og redskapet eller utstyret er relativt kostbart og teknisk avansert, trekker dette klart i retning av at han er en selvstendig oppdragstaker. Det gjelder ganske spesielt dersom han samtidig helt eller delvis kan overlate til andre å utføre det arbeid som er forbundet med oppdragene."