Veiledning til yrkesskadeforsikringsloven

Veiledningen til yrkesskadeforsikringsloven (yforsl) er ikke oppdatert de senere årene.

Tolkninger av YFORSL

  • KAPITTEL 1 Arbeidsgiveres forsikringsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven
  • KAPITTEL 2 Konstateringsbegrepet i YFORSL § 5 OG § 21 MV.
  • KAPITTEL 3 Yrkesskadeforsikring i landbruk (ulønnede tjenester)
  • KAPITTEL 4 Yrkesskadeforsikringslovens dekningsomfang ved bruk av hjemmekontor
  • KAPITTEL 5 Yrkesskadeforsikring ved reiser, beredskapsvakt, utrykning mv
  • KAPITTEL 6 Når eren psykiskskade å anse somyrkesskade?
  • KAPITTEL 7 Hvor går grensen for personskade/tingskade etter yrkesskadeforsikringsloven
  • KAPITTEL 8 Fastsettelse av ervervsuførhetsgrad - forholdet til nedsatt evne til å arbeide i hjemmet
  • KAPITTEL 9 Regress etter skl § 3-7 nr. 3 - ytelser som har karakter av sumforsikring
  • KAPITTEL 1 Arbeidsgiveres forsikringsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven
    • 1 Selvstendige oppdragstakere - avgrensning mot arbeidstakere
      • 1.1 Særskilte kildehenvisninger
      • 1.2 Definisjonen I SKL § 2-1 gjelder også for YFORSL
      • 1.3 Nærmere om avgrensningen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragsmottaker.
        • 1.3.1 Noen definisjoner
        • 1.3.2 Lovforarbeider
        • 1.3.3 Teori
        • 1.3.4 Rettspraksis - YFORSL:
  • 1.4 Sammenfatning
    • 1.4.1 Argumenter som taler for at det er en selvstendig oppdragsmottaker
    • 1.4.2 Argumenter som taler for at det er et arbeidstakerforhold
  • 2 Yrkesskadeforsikringslovens geografiske virkeområde
  • 2.1 Særskilte kildhenvisninger
  • 2.2 Hva forstås med "riket"
  • 2.3 Hva forstås med "arbeidsgivere i riket"
  • 2.4 Nærmere om hvilke arbeidstakere som omfattes av yforsl
    • 2.4.1 Lovens anvendelse for arbeidstakere i riket
    • 2.4.2 Lovens anvendelse for arbeidstakere iutlandet
  • 3 Ulike selskapstyper og forsikringsplikt
    • 3.1 Særskilte kildehenvisninger
    • 3.2 Aksjeselskap
    • 3.3 Boligsameie, boligaksjeselskap, borettslag m.v.
      • 3.3.1 Forskjell mellom sameier og sameiet som arbeidsgiver
      • 3.3.2 Når kan sameiet anses som arbeidsgiver?
      • 3.3.3 Boligaksjeselskap, borettslag
      • 3.3.4 Boligbyggelag
    • 3.4 Tingsrettslige sameier
      • 3.4.1Deltagere i ansvarlig selskap - ans/da
      • 3.4.2 Kan deltaker i ansvarlig selskap anses som arbeidstaker?
      • 3.4.3 Arbeidstakere
    • 3.5 Deltager i indre selskap
    • 3.6 Partreder etter sjøloven
    • 3.7 Enkeltmannsforetak
    • 3.8 Komandittselskap
      • 3.8.1 Hovedregel
      • 3.8.2 Personlig ansvarlig deltager som arbeidstaker?
  • 4 Skal styremedlemmer forsikres?
  • 4.1 Særskilte kildhenvisninger
  • 4.2 Ulike former for styrerepresentasjon
  • 4.3 Drøftelse av forsikringsplikten
  • 4.4 Konklusjon
  • 5 Plikten til å tegne yrkesskadeforsikring for idrettslag/foreninger
    • 5.1 Særskilte kildehenvisninger
    • 5.2 Yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde for organisasjoner, foreninger m.v.
    • 5.3 De ulike roller innen idretten
    • 5.3.1 Grensen mellom hobby og arbeid for idrettsutøverne
    • 5.3.2 Amatør- og profesjonelle lagspillere
    • 5.3.3 Idrettsutøvere i individuelle idretter
    • 5.3.4 Idrettsutøvernes stilling i forhold til arbeidsmiljøloven
    • 5.4 Plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for idrettsutøvere
    • 5.5 Trenerkontrakter
    • 5.6 Dommere
    • 5.7 Lagledere
    • 5.8 Tillitsmenn
    • 5.9 Støttefunksjoner for toppidrettsutøverne
    • 5.10 Medhjelpere ved billettsalg, kioskdrift og basarer
    • 5.11 Dugnadsarbeid og flytteoppdrag
  • 6 Hvem i arbeidsgivers organisasjon har ansvar for å tegne forsikring - konsekvensene av unnlatelse i form av straff og regress
    • 6.1 Særskilte kildehenvisninger
    • 6.2 Ansvaret for å tegne forsikring
    • 6.3 Regressansvaret ved unnlatelse av å tegne forsikring
    • 6.3.1 Hvem kan regressansvaret rettes mot
    • 6.4 Straffeansvaret ved unnlatelse av å tegne forsikring
  • KAPITTEL 2 Konstateringsbegrepet i YFORSL § 5 OG § 21 MV.
    • 7 Kilder
      • 7.1 Lovforarbeider
      • 7.2 Uttalelser fra justisdepartementet
      • 7.3 Dommer
      • 7.4 Forsikringsskadenemndas uttalelser
    • 8 YFORSL 21
      • 8.1 Tolkningsmomenter
      • 8.2 Konstateringsbegrepet i§ 5
      • 8.3 Tolkningsmomenter
    • 9 Skadelidte har søkt lege første gang før 01.01.90
    • 10 Skadelidte sluttet i arbeid før lovens ikrafttredelse
    • 11 Konsekvensene av at det var tegnet andre forsikringer som også omfatter samme skade.
  • KAPITTEL 3 Yrkesskadeforsikring i landbruk (ulønnede tjenester)
    • 12 Innledning
      • 12.1 Forskrift om yrkesskadeforsikring 1989
    • 13 Lovens begrunnelse
    • 14 Hva er et gårdsbruk og når er det næringsvirksomhet
      • 14.1 Jordloven
      • 14.2 Skatteloven
      • 14.2.1 Fradragsberettigede utgifter på gårdsbruk
      • 14.2.2 Skattbar inntekt på gårdsbruk
      • 14.3 Rikstrygdeverkets retningslinjer
    • 15 Yrkesskaderi tilknytning til gårdsdrift
      • 15.1 I arbeid
      • 15.2 Hvem er arbeidstaker og arbeidsgiver i en familiebedrift
      • 15.2.14.2.1 Forskrifter i tilknytning til arbeidsmiljøloven
      • 15.2.24.2.2 Forskrifter i tilknytning til skatteloven
      • 15.3 Arbeidstid
    • 16 Soner i landbruket
      • 16.1 Arbeid i tilknytning til vedhogst
      • 16.2 Arbeid i tilknytning til våningshuset
      • 16.3 Nabohjelp / byttearbeid
      • 16.4 Fritidsaktivitet /hobbyer
      • 16.5 Mindreårige barn og arbeid.
      • 16.6 Nye næringer.
  • KAPITTEL 4 Yrkesskadeforsikringslovens dekningsomfang ved bruk av hjemmekontor
    • 17 Innledning
    • 18 Ulike typetilfeller hvor arbeidstaker arbeider hjemme
    • 19 Lovens begrunnelse
    • 20 Lovens dekningsområde - YFORSL § 11
      • 20.1 Arbeidssted
      • 20.2 I arbeid
      • 20.3 I arbeidstiden
    • 21 Teori og rettspraksis på området
      • 21.1 Rikstrygdeverkets retningslinjer
      • 21.2 Trygderettens avgjørelser
      • 21.3 Forsikringsskadenemdas avgjørelser
      • 21.4 Lagmannsrettsavgjørelser
  • KAPITTEL 5 Yrkesskadeforsikring ved reiser, beredskapsvakt, utrykning mv
    • 22 Innledning
    • 23 Yforsl's forarbeider
    • 24 Folketrygdlovens bestemmelser
    • 25 Teori
    • 26 Rettspraksis
    • 27 Avgjørelser etter ftl
    • 28 Forsikringsklagenemnda's avgjørelser
    • 29 Typetilfeller
      • 29.1 Reise til og fra arbeid
        • 29.1.1 Transport organisert av arbeidsgiveren.
        • 29.1.2 Veien til arbeidsstedet medfører en særlig risiko.
        • 29.1.3 Reise i forbindelse med ambulerende arbeid.
        • 29.1.4 Reise for å utføre oppdrag - vanlig tjenestereise.
      • 29.2 Ambulerende tjeneste (salgskonsulenter/servicearbeidere mv):
      • 29.3 Reise for å utføre oppdrag - vanlig tjenestereise
      • 29.4 Beredskapsvakt
      • 29.5 Hjemmekontor
      • 29.6 Kurs/konferanser/firmaarrangementer
      • 29.7 Opphold i forbindelse med tjenesteoppdrag
  • KAPITTEL 6 Når eren psykiskskade å anse somyrkesskade?
    • 30 Innledning
    • 31 Rettskildeoversikt
    • 32 Generelt
      • 32.1 XXX
        • 32.1.1 Arbeidsulykker
        • 32.1.2 Utvidet ulykkesbegrep
        • 32.1.3 Sykdommer
    • 32.2 Enkelttilfeller
      • 32.2.1 Mobbing
      • 32.2.2 Sexpress
      • 32.2.3 Ran, overfall, trusler
      • 32.2.4 Sjokkopplevelser
      • 32.2.5 Skadefølge - årsakssammenheng.
  • KAPITTEL 7 Hvor går grensen for personskade/tingskade etter yrkesskadeforsikringsloven
    • 33 Innledning
    • 34 Yrkesskadeforsikringslovens personskadebegrep
    • 35 Skadeerstatningsloven personskadebegrep
    • 36 Bilansvarslovens personskadebegrep
    • 37 Folketrygdlovens personskadebegrep.
    • 38 Samordningsutvalget
    • 39 Briller, høreapparat og klær.
  • KAPITTEL 8 Fastsettelse av ervervsuførhetsgrad - forholdet til nedsatt evne til å arbeide i hjemmet
    • 40 Problemstilling
    • 41 Drøftelse
    • 42 Konklusjon
  • KAPITTEL 9 Regress etter skl § 3-7 nr. 3 - ytelser som har karakter av sumforsikring
    • 43 Innledning
    • 44 Bakgrunn
    • 45 Nærmere om problemstillingen
    • 46 Drøftelse
    • 47 Kort om informasjonsplikten
    • 48 Oppsummering / konklusjon
    • 49 Subsidaritetsklausuler
      • 49.1 Hovedkonklusjoner

KAPITTEL 1 Arbeidsgiveres forsikringsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven

1 Selvstendige oppdragstakere - avgrensning mot arbeidstakere

Denne fremstillingen tar sikte på å bidra til å avklare når man står overfor et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold som utløser forsikringsplikt etter YFORSL.

En arbeidsgiver har forsikringsplikt i henhold til YFORSL overfor sine arbeidstakere. Den som engasjerer en selvstendig oppdragsmottaker har imidlertid ikke slik forsikringsplikt. Det er derfor viktig å finne frem til hvilke kriterier som er med på å avgjøre om det er et arbeidstakerforhold eller et oppdragsforhold. Det er forsøkt å finne frem til kilder som kan bidra til en slik avklaring. Hovedvekten er derfor lagt på å gi en henvisning til og gjengivelse av kilder og momenter som fremkommer i disse.

1.1 Særskilte kildehenvisninger

SKL § 2-1 Innstilling II (64)

Lov om Det offentlige og andre arbeidsgiveres erstatningsansvar m.m. s27

Side 27 – 28

Ot.prp nr. 48 (1965 – 66)

Lov om skadeserstatning i visse forhold

Side 40 – 42

YFORSL NOU 1988:6

Erstatning og forsikring ved yrkesskade

Side 20 – 21 og 85

Ot.prp.nr.44 (1988-89)

Om lov om yrkesskadeforsikring

Side 47 – 49

Innst. O. nr.73 1988-89

Side 6

Justisdepartementets notat av 14.02.90

6 (Ikke off. uttalelse)

Side 5

Justisdepartementets uttalelser22.01.90:96/90

21.05.92:1066/92

01.07.93: 1448/93

27.01.94: 0127/94

Ridesenter

Bønder

Fiskere

Bosniere, "Ryggsekkboliger"

TEORI Peter Lødrup:

Lærebok i erstatningsrett (1995)

Side 160 – 162

Nils Nygaard:

Skade og Ansvar (3.utg)

Side 231 – 235

Knoph 10. utgave

Side 919 – 920

Karnov

Side 1298 – 1299

Fredrik Kaltenborn:

Yrkesskadeforsikringsloven – Norsk Lovnøkkel

Hefte 38 (1995)

Asbjørn KjønstadA:

Om rett til erstatning etter loven om yrkesskadeforsikring for utlendinger i Norge (Uttalelse avgitt i sak for Oslo Byrett 28.01.94)

Einar Nordby:LoR 1992 nr. 6 – s 345

Nr 6 – side 345

RETTSPRAKSIS Oslo Byretts dom av 28. 01. 941:

Teresa Kolwas mot YFF (Selvstendig)

Sandnes herredsretts dom av 23.03.942:

YFF mot Einar Aarsvold (Selvstendig)

Senja herredsretts dom av 01.07.973:

Sigmund Nyborg mot YFF (Arbeidstaker)

Hålogaland lagm.retts dom av 03.03.984:

Sigmund Nyborg mot Storebrand, jfr sak 3 (Arbeidstaker dissens)

1.2 Definisjonen I SKL § 2-1 gjelder også for YFORSL

Det fremgår klart av forarbeidene til YFORSL at legaldefinisjonen i skl § 2-1 også skal anvendes på arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepene i YFORSL. Det finnes altså veiledning i materiale som omhandler skl § 2-1 Fra Innst. II (64) siteres:

"Arbeidstaker er for det førsteenhver som på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren. Han gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste. Dette må gjeldeuansett arbeidets art og selvstendighet. Når det foreligger et klart ansettelsesforhold, må vedkommende anses som arbeidstaker selv om han har en helt selvstendig stilling og et arbeid av samme art som en selvstendig oppdragstaker. Den ansatte taper ikke sin karakter av arbeidstaker av den grunn at arbeidsgiveren ikke faglig sett har forutsetninger for å blande seg inn i vedkommendes arbeid. Hvis en f. eks. tenker på den stilling en overlege ved et sykehus har. er det klart at sykehusets innehaver (staten, kommuner eller private) ikke vil kunne kontrollere eller instruere vedkommende i hans rent faglige arbeid. Likevel kan ikke legen anses som selvstendig oppdragstaker.I denne forbindelse nevnes videre en illustrerende dom inntatt iRt. 1958 s. 1299 flg., der Høyesterett fastslo at fremtredende og faglig kvalifisert selvstendige sceneinstruktører som i egenskap av freelancere hadde påtatt seg forskjellige oppdrag for Nasjonalteatret var "innordnet i teatrets tjeneste" på en slik måte at de måtte oppfattes som arbeidstakere.

På tilsvarende måte er f.eks. stillingen når det gjelder en bedrifts juridiske rådgiver. Hvis denne er ansatt i bedriftens tjeneste, kan han ikke anses som selvstendig oppdragstaker, selv om han utfører samme selvstendige arbeid som en frittstående juridisk konsulent. Hvis derimot bedriften har en bestemt advokat eller sakfører som ikke er tilsatt i bedriften til konsulent i juridiske spørsmål, må han anses som selvstendig oppdragstaker.

Det kan være naturlig å spørre om det virkelig er noen rasjonell grunn for å legge avgjørende vekt på ansettelsesforholdet i tilfelle hvor arbeidet er av utpreget selvstendig art. Bør heller ikke det reelle forhold - arbeidets selvstendighet - være det avgjørende. Dette ville imidlertid neppe være hensiktsmessig. Et slik kriterium ville trolig vise seg vanskelig å praktisere. En må gå ut fra at det vil kunne oppstå en rekke tvilsomme tilfelle. Dessuten ville arbeidsgiveransvaret trolig få en snevrere rammedersom arbeidsgiveren skulle fritas for ansvar for de av sine ansatte som utfører arbeid av utpreget selvstendig art.

Det kan forøvrig pekes på at selv om arbeidstakerens stilling og selvstendighet er høyst ulik i de forskjellige ansettelseforhold, er det også visse felles trekk. Også den arbeidstaker som ikke faglig sett kontrolleres og instrueres av arbeidsgiveren, vil vel administrativt sett stå i et visst underordningsforhold. Han vil f. eks. være undergitt bestemmelser om arbeidstid, om arbeidets art, lønnsvilkår, oppsigelsesfrister m.v. på tilsvarende måte som mer underordnete arbeidstakere.

Hvis en går fra de alminnelige ansettelsestilfellene og over til de enkeltstående oppdrag, blir det vanskeligere å trekke grensen mellom arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Det er neppe noe enkelt kriterium som alene er utslagsgivende. Men det kan pekes på forskjellige momenter av større eller mindre betydning. Av disse vil utvilsomt arten og selvstendigheten av arbeidet eller oppdragetspille en betydelig rolle. Den som engasjerer enhøyt kvalifisert fagmann, eksempelvis en arkitekt, en ingeniør eller en advokat til å utføre et bestemt oppdrag, blir ikke dermed ansvarlig om vedkommende utfører arbeidet eller vervet i arbeidsgiverens tjeneste, jfr. §1 annet ledd.Stillingen blir ikke en annen om vedkommende er oppdragsgiverens faste rådgiver, så lenge han ikke er ansatt hos ham.

Ellers kan det være grunn til å legge vekt på om den som påtar seg de enkeltstående oppdrag selv holder redskap og utstyr.

Så fremt han gjør dette, og redskapet eller utstyret er relativt kostbart og teknisk avansert, trekker dette klart i retning av at han er en selvstendig oppdragstaker. Det gjelder ganske spesielt dersom han samtidig helt eller delvis kan overlate til andre å utføre det arbeid som er forbundet med oppdragene."

Departementet uttaler i Ot prp nr. 44 s. 48 og 49:

"Utgangspunktet må være at det er de som omfattes av det tradisjonelle arbeidstakerbegrepet, som skal vernes. Det er disse som gjør en innsats for en arbeidsgiver. Videre er det de som løper en risiko som de i liten grad selv kan kontrollere…

Det er her tale om en ordning som skal finansieres av arbeidsgiverne. Etter Justisdepartementets syn er det ikke rimelig at arbeidsgiverne skal bære kostnadene ved et utvidet vern for andre enn de ansatte. Departementet finner på denne bakgrunn at det er personer som omfattes av et tradisjonelt arbeidstakerbegrep som bør gis et utvidet vern gjennom en obligatorisk arbeidsgiverfinansiert forsikring…

Ingen høringsinstanser har hatt vesentlige innvendinger mot å bygge på arbeidsgiverbegrepet i Skl § 2-1 nr. 3 ved fastleggingen av hvem som skal være vernet under yrkesskadeforsikringsloven.

Departementet finner etter dette at overveiende grunner taler for en slik løsning. I utkastet § 2 foreslås derfor en ordlyd som er identisk med skl § 2-1 nr. 3. Justisdepartementet har også vurdert å benytte en ren henvisningsregel, men har kommet til at det av opplysningshensyn er bedre å ta regelen i sin helhet inn i lovteksten."

1.3 Nærmere om avgrensningen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragsmottaker.

1.3.1 Noen definisjoner

Nedenforstående er i det vesentligste hentet fra skatteområdet. Imidlertid er det iOt.prp. nr. 29 (1995-96) om ny lov om folketrygdogså tatt inn noen definisjoner, nemlig arbeidstaker (§1-8), freelancer (§1-9), og selvstendig næringsdrivende (§ 1-10).

NÆRINGSVIRKSOMHET - Vilkårene for å anse en virksomhet som næring er at virksomheten:

  1. innebærer aktivitet,
  2. tar sikte på å ha en viss varighet
  3. har et visst omfang,
  4. er egnet til å gi overskudd og
  5. drives for eierens regning og risiko

Det stilles ikke krav til at eieren av virksomheten personlig deltar i driften for at virksomheten skal anses som næring.

Grensen mellom næringsvirksomhet og arbeid for lønn/annen arbeidsgodtgjørelse utenfor næring, går i skattemessig henseende som oftest på spørsmål om virksomheten drives for skatteyterens egen regning og risiko. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet vil det reelle forholdet mellom oppdragsgiver og skatteyteren være avgjørende.

Blant annet vil følgende momenter trekke i retning av næringsvirksomhet:

  1. skatteyteren har flere oppdragsgivere samtidig eller etter hverandre
  2. skatteyteren har eget kontor/produksjonslokale m.v.
  3. oppdragsgiver har ikke den faglige instruksjonsmyndighet
  4. oppdragsgiver har ikke den administrative instruksjonsmyndighet
  5. avregning skjer i faste beløp, ikke pr. tidsenhet
  6. oppdragsgiver dekker ikke skatteyderens utgifter i tillegg til arbeidsgodtgjørelsen
  7. skatteyder holder materialer o.l
  8. skatteyderen har egne driftsmidler
  9. skatteyderen har egne ansatte
  10. oppdraget omfatter bare et bestemt arbeid og er ikke avgrenset i tid
  11. skatteyderen har rett til å stille med andre enn seg personlig
  12. oppdragsgiveren kan reklamere på arbeidsresultatet
Kontraktører

Kontraktører er ikke noe entydig begrep. Det dreier seg om selvstendig næringsdrivende som tar arbeidsoppdrag som underentreprenører. De er registrert i merverdiavgifts-registeret. For å kunne aksepteres som selvstendig oppdragstakere må de ha påtatt seg et selvstendig oppdrag med juridisk og faktisk ansvar for egen utførelse. Dersom det er avtalt fastpris for oppdraget taler det for at det foreligger et underentreprenørforhold. Det samme gjelder dersom arbeidet er provisjonsbasert og hvor vedkommende selv dekker utgiftene ved arbeidet. Forholdet til folketrygden og skattemyndighetene vil dessuten være av betydning. Det må altså foretas en konkret vurdering av om det er et kamuflert arbeidstakerforhold eller om det dreier seg om oppdrag som underentreprenør. Av rettspraksis i skatterettslig henseende kan vises til lagmannsrettsdom inntatt iUtv. 1984 s.305.Likeledes RG 1997 s. 303 (Borgarting lagmannsretts dom av 8. mai 1996) som gjaldt budbil for IL-X Ellers er dom inntatt iRT 1994 s.1094av interesse (selvstedig oppdragsforhold) og likeledesRT 1990 s.903(ansett som ansettelsesforhold). En dom inntatt i RG 1984 s.1044gjaldt en selger og vedkommendes rett etter ferieloven (ble ansett som arbeidstaker).

1.3.2 Lovforarbeider

I NOU 1988:6kommer utvalget med uttalelser av interesse.På s. 20 uttales det vedrørende selvstendige oppdragsmottakere :

"Det kan f. eks. være personer eller selskaper som arbeidsgiver har engasjert til å utføre spesielle arbeidsoperasjoner, som kompliserte reparasjoner o.l. Grensen mellom den som er arbeidstaker og den selvstendige oppdragsmottaker er flytende og kan i skjæringspunktet være vanskelig å trekke. Avgjørende for spørsmålet om man har å gjøre med en arbeidstaker vil være en konkret vurdering av tilknytningsforholdet til arbeidsgiveren/oppdragsgiveren. En rekke momenter vil kunne spille inn ved tolkningen; bl.a. om det foreligger et ansettelsesforhold, om det er et enkeltstående oppdrag, om oppdragsmottakeren er en selvstendig næringsdrivende, om oppdragsmottakeren selv må holde redskap og utstyr. Videre spiller det en rolle hvordan oppgjørsmåten eller honoraret utregnes, samt om arbeidsgiver har instruksjonsmyndighet over hvordan arbeidet utføres, om det er fast arbeidstid osv."

Og på s.85 uttaler utvalget:

"Den viktigste avgrensning ligger i at de som utfører selvstendige oppdrag for egen regning og risiko faller utenfor. Dette gjelder selvstendige næringsdrivende som utfører tjenester - tannleger, privatpraktiserende leger, håndverkere av forskjellige slag, advokater. Det faller ikke naturlig at en tannleges klient skal bære noe arbeidsgiveransvar for skader som tannlegen måtte få i sitt arbeid, selv om arbeidet består i å reparere klientens tenner. En offentlig ansatt skoletannlege vil derimot ha skolevesenet som sin arbeidsgiver og staten som objektivt ansvarlig, jfr. § 1 siste ledd. Det kan ikke stilles opp noen entydig og klar regel for skillet mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Utgangspunktet er at begrepene arbeider og arbeidstaker motsvarer hverandre, slik at det alltid finnes en arbeidsgiver om det finnes en arbeidstaker. Et moment som vil bli tillagt stor vekt er om vedkommendes virksomhet drives for egen økonomisk risiko. Her kan det være av betydning om vedkommende er regnskapspliktig for virksomheten, og om han må betale merverdiavgift. Et annet forhold av betydning vil være om vedkommende kan instrueres om den konkrete utføring av arbeidet/oppdraget, om arbeidstid og -sted osv. Selv om det i de fleste tilfelle vil være klart om vedkommende er arbeidstaker eller ikke, kan det ikke unngås at det oppstår vanskelige grensetilfelle. Spesielt i forbindelse med formidling av personell, f.eks. faglærte håndverkere til å utføre oppdrag hos tredjemann, kan det være problematisk å avgjøre om den som "formidler" skal regnes som arbeidsgiver og håndverkeren som arbeidstaker. I noen tilfelle vil det være naturlig å se håndverkeren som selvstendig mens han andre ganger kan være arbeidstaker med "formidleren" eller den tredjemann han utfører arbeidet hos som arbeidsgiver. Det er neppe mulig å løse slike tvilstilfelle med en entydig lovtekst."

AvOt prp nr 44s.47 fremgår at Skogbrukets Arbeidsgiverforening har knyttet enkelte merknader til skogsarbeidere i sin høringsuttalelse. Foreningen peker på at traktor- eller masinkjørere som benytter eget utstyr i andre sammenhenger betraktes som selvstendig næringsdrivende. Av momenter som ikke tidligere er nevnt, peker departementet i

Ot prp nr 44s.85 på at medlemskap i yrkesorganisasjon på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden kan ha betydning ved avgjørelsen om man står overfor en arbeidstaker eller selvstendig oppdragsmottaker.

1.3.3 Teori

Lødrupbehandler grensen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragsmottaker i sin bok "Erstatningsrett", 3. utgave (1995) s.160 - 164. Han viser der til tolkningen av skl § 2-1, og henviser til flere interessante dommer som har interesse ved avgrensningen. Lødrup påpeker innledningsvis at dersom man står overfor selvstendige oppdragstakere, foreligger ikke ansettelsesforhold men et oppdragsforhold.Engasjeres et flyttebyrå til å flytte innbo til ny bolig, vil flyttebyrået være selvstendig oppdragstaker. Engasjeres derimot studenter til å hjelpe med flyttingen, vil de være arbeidstakere. Lødrup fremholder bl.a. at grensen kan trekkes mellom den såkalteverksleieavtalenog arbeids(leie)avtalen. Som han påpeker karakteriseres disse avtaletypene gjerne vedat verksleieavtalen er resultatorientert- oppdragstakeren skal prestere et bestemt resultat for oppdragsgiveren.Arbeidsavtalenerpersonorientert- arbeidstakeren stiller sin arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiveren.

De momenter som Lødrup forøvrig fremholder kan oppsummeres slik:

  1. Ennæringsdrivendesom engasjeres til å utføre et oppdrag, vil normalt være selvstendig oppdragsmottaker.Se Rt 1994. s.1094. Konsulentfirma. Rt 1973 s.1136. Musikere.Rt 1968 s.725 Hjemmearbeiderske i skotøybransjen. RG 1985 s.271. Oppdrag for bilpleiefirma.
  2. Ved freelanceer det av betydning om arbeidet utføres med en viss selvstendighet og fagkunnskap, og om vedkommende benytter spesielt utstyr/verktøy som han bringer med seg. Kan vedkommende sette bort arbeidet til andre - og det altså ikke er knyttet opp til en bestemt person - taler det for selvstendig oppdragsmottaker.Se Rt. 1990 s.903. Hjemmet A/S. Rt 1958 s.1229. Sceneinstruktører.
  3. Hvordan vederlageter avtalt er et moment. Fastpris taler for oppdragsforhold, jfr.Rt 1967 s.597. Likeledes hvis godtgjørelsen er provisjonsbasert, eller vedkommende selv dekker utgiftene ved arbeidet. Likeledes vil måten forholdet til folketrygden, skattemyndighetene er ordnet på ha betydning. SeRt 1984 s.1044
  4. De såkaltekontraktøreranses normalt som oppdragstakere i forhold til skl § 2-1, men det konkrete forhold må vurderes, f.eks. om vedkommende er underlagt den instruksjonsmyndighet som kjennetegner arbeidstakerforhold. Se dom iEidsivating Lagmannsrett av 24.02.84, hvor tre kontraktører ble ansett som arbeidstakere.

Nygaardtar for seg grensedragningen i sin bok "Skade og ansvar", 4. utgave (1994) på s.231 - 235. Som Lødrup påpeker han innledningsvis at for oppdragsmottakere er det arbeidsresultatetsom er det sentrale. Jfr. verksleieavtale, der oppdragsmottakeren har ansvar for arbeidsresultatet; han skal levere tingen eller ytelsen som avtalt, uansett eventuelle komplikasjoner underveis. Ellers påpeker Nygaard at en som er "tilsett" på vanlig måte er å anse som arbeidstaker, uansett arten og selvstendigheten av arbeidet. Han viser til dommer inntatt i RT 1956 s.45 (lege ansatt ved sykehus) og RG 1988 s.679 (Advokat). Han bemerker at tvil lett kan oppstå i grenseområdet mellom fast ansettelse og engasjering av frittstående oppdragsmottaker (freelance) eller tilsvarende oppdragsforhold. Etter Nygaards oppfatning blir det avgjørende om det er naturlig eller mest nærliggende å tolke oppdragsavtalen som et ansettelses- og tjenesteforhold. En viktig rettesnor i retning av ansettelse er om avtalen gir vedkommende en generell tilknytning til medkontrahentens generelle arbeidsfelt eller saksområde. Han viser i den forbindelse tilRT 1958 s.1229. (Freelance skuespillere på Nasjonalteatret.)

Av andre momenter fremholder Nygaard:

  1. Om oppdraget er varig og har et visst omfang taler detforansettelse. Jfr. Rt 1968 s.725 og Rt 1990 s.903.
  2. Om utførelsen av arbeidet er uavhengig av person, taler det mot tjenesteforhold.
  3. Om oppdragsmottakeren er selvstendig næringsdrivende på området vil han ikke bli regent som arbeidstaker.Jfr. Rt 1942 s.231 (Løsarbeider) og Rt 1967 s.597 (Asfaltklumpdommen).
  4. Er oppdragsmottakeren undergitt instruks og kontroll ved utførelsen av arbeidet, taler detfor arbeidstakerforhold.
  5. Foregår arbeidet innenfor fast arbeidstid taler det for arbeidstakerforhold.
  6. Holder oppdragstakeren selv redskap og utstyr taler det for selvstendig oppdragsforhold.
  7. Et moment er om vedkommende er medlem av yrkesorganisasjon på arbeidstaker - eller som selvstendig næringsdrivende.
  8. Oppgjørsmåten er et tolkningsmoment. Fast pris taler f. eks.forselvstendig oppdragsmottakler. Se Rt 1977 s.597.
  9. Forholdet til trygdekassen, arbeidsgiveravgift, ligningskontoret, feriepenger etc. er tolkningsmoment. Se Rt 1958 s.278.

Kjønstadskriver i sin uttalelse (datert 10. oktober 1991) bl.a.:

"Skal forholdet mellom det polske statssirkuset ZPR, Circus Arnardo og Leonard Kolwas karakteriseres som entreprise, arbeidsformidling eller som arbeidsutleie? Det foreligger en kontrakt mellom Circus Arnardo og ZPR av 2. desember 1990 om opptreden av elefanter. ZPR stiller en tropp med fire personer og tre elefanter som skal gi forestillinger for 1400 kroner pr. dag i sesongen 1991. De polske arbeiderne skulle også frakte elefantene fra by til by i egen transportvogn, men med trekkvogn som Circus Arnardo skulle stille til disposisjon. Det foreligger et skriv av 22. mars 1991 fra ZPR til Circus Arnardo om utbetalinger direkte til de polske artistene/arbeiderne. Blandt annet skulle Leonard Kolwas få kr. 175 pr. dag. Etter dette har ZPR ikke bare formidlet arbeidskraft til Circus Arnardo. Det foreligger derfor enten arbeidsutleie eller entreprise. Etter min mening må forholdet mellom ZPR og Circus Arnardo karakteriseres som en entreprise. De polske artistene/arbeiderne er ansatt i ZPR, som har plikt overfor Circus Arnardo til å gi sirkusforestillinger med elefanter. ZPR stiller ikke arbeidskraft til disposisjon, men skal yte bestemte prestasjoner. Antallet elefanter er selvsagt viktig for forestillingens kvalitet, og er derfor nevnt i kontrakten. Når antallet artister/arbeidere også nevnes i kontrakten, kan det være fordi Circus Arnardo dermed får sikkerhet for at det blir et tilstrekkelig mannskap til å ta hånd om elefantene, samtidig som det ikke skal være for mange til å dra rundt med. Skrivet fra ZPR av 22. mars 1991 om utbetaling må betraktes som en anmodning om eller avtale med Circus Arnardo om å yte hjelp med en hensiktsmessig utbetaling. Det ville vært tungvint om Circus Arnardo først skulle sende pengene til Polen, og at ZPR deretter skulle returnere penger til de enkelte artister/arbeidere som fartet rundt fra by til by uten noen fast adresse. I denne henseende må Circus Arnardo betraktes som en ren betalingsformidler; Circus Arnardo hadde intet direkte kontraktsforhold til hver enkelt av de polske artistene/arbeiderne."

1.3.4 Rettspraksis - YFORSL:

Kopi av Oslo Byretts dom av 28. 01. 94,Sandnes herredsretts dom av 23.03.94, Senja herredsretts dom av 01.07.97 som ble påanket og avgjort ved Hålogaland lagmannsretts dom av 03.03.98medfølger. Oslo Byrettlegger på s. 24 flg.vekt på flg. argumenter og konkluderte at Kolwas ikke var arbeidstaker hos Circus Arnardo:

  1. ZPR bestemte at Kolwas skulle være med og hva han skulle få i godtgjørelse.
  2. ZPR hadde instruksjonsmyndighet og kunne bytte ut deltagere i truppen.
  3. ZPR dekket utgifter til frakt mv av truppens eiendeler under opptreden i Norge.
  4. ZPR hadde den økonomiske risikoen for elefanter og utstyr.
  5. Avtalen mellom Circus Arnardo og ZPR ansees som entrepriseoppdrag. Det var en bestemt prestasjon som skulle leveres.
  6. Det forelå ikke noen avtale mellom Arnardo og Kolwas, Kolwas var ikke underlagt Arnardos kontroll og ledelse.
  7. At Arnardo utbetalte en bestemt godtgjørelse til Kolwas var praktisk begrunnet, ZPR hadde bestemt størrelsen, når utbetalingene skulle skje etc.

Oslo Byrett viser til dom inntatt i Rt 1973 s. 1136, hvor en forening som regelmessig arrangerte danseaftener ikke var å anse som arbeidsgiver for musikerne som opptrådte.Likeledes vises til dom inntatt iRt 1985 s. 644 (hvor Høyesterett kom til at plateartister var å anse som arbeidstakere i skattemessig henseende, idet artistene var underlagt plateselskapets styrings- og instruksjonsmyndighet, holdt utstyr mv. Artistene stilte bare sin arbeidskraft til disposisjon). Endelig viser byretten tilRt 1985 s. 977. Sandnes Herredsrettlegger særlig vekt på flg. forhold -s. 10 flg.:

  1. Forholdet gjaldt et freelance oppdrag og vedkommendes status som kvalifisert fagmann talerforå anse ham som selvstendig oppdragsmottaker.
  2. Det var et enkeltstående oppdrag, når oppdraget var utført var det ikke noe annet tilknytningsforhold mellom partene. Talerfor selvstendig oppdragsmottaker.
  3. Oppdragsgiveren hadde ikke innflytelse eller kompetanse mht hvordan arbeidet skulle utføres. Taler mot ansettelseforhold.
  4. Ikke avgjørende at oppdragsmottageren ikke hadde med seg eget(bagatellmessig) utstyr.
  5. Når oppdragsmottakeren påtok seg arbeid fremsto han utad som selvstendig oppdragsmottaker.
  6. Retten legger vekt på hvordan vederlaget var avtalt og ble utbetalt. Avtalen gikk ut påvederlag inkl. moms. Talerforselvstendig oppdragsmottaker.
  7. Det ble lagt vekt på at oppdragsgiveren ikke hadde ansatte, og brukte å leie inn selvstendige oppdragstakere når han trengte hjelp. Hålogaland lagmnnsrettlegger særlig vekt på flg. forhold -s. 6 flg:

Flertallet:

  • 1) At det ikke forelå skriftlig arbeidsavtale kan ikke være et avgjørende argument for at det forelå et oppdragsmottakerforhold (Ikke krav etter arbeidsmiljøloven på den tiden).
  • 2) Karakteren og utførelsen av arbeidet tilsier at det var et tilfelle av arbeidsleie.
  • 3) Vederlaget ble utbetalt som lønn som for andre dykkere i selskapet.
  • 4) Hvis det var oppdragsmottakerforhold kunne firmaet avventet faktura.

Mindretallet:

  1. Det er enighet om at skadelidte ønsket å være selsvstendig oppdragsmottaker og det er ikke noe ved karakteren eller utførelsen av arbeidet som klargjør hva som ble valgt før arbeidet ble iverksatt.
  2. Lege- og trygdedokumenter, som ikke er utferdiget i anledning tvisten, nevner uten unntak at skadelidte var egen oppdragstaker.

1.4 Sammenfatning

Som det også fremgår av foranstående, vil det ofte være nødvendig å foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det vil være nødvendig å se på hvilke momenter som trekker i den ene eller annen retning, og så konkludere hva som synes avgjørende. Et moment vil selvsagt være hva som er ment mellom partene, men det er ikke avgjørende.

1.4.1 Argumenter som taler for at det er en selvstendigoppdragsmottaker

  1. Næringsdrivende som engasjeres til å utføre et oppdrag, vil normalt være selvstendig oppdragsmottaker, se definisjonen s. 3 foran. Jfr. Rt 1942 s.231 (Løsarbeider) og Rt 1967 s.597 (Asfaltklumpdommen).
  2. Hvis oppdragsmottakeren da han påtok seg arbeid fremsto utad som selvstendig oppdragsmottaker, taler det for at han er selvstendig oppdragsmottaker.
  3. Gjelder det freelance oppdrag og vedkommende har status som kvalifisert fagmann taler det for å anse ham som selvstendig oppdragsmottaker.
  4. Er det et enkeltstående oppdrag og det ikke er noe annet tilknytningsforhold mellom partene når oppdraget er utført, talerdet for selvstendig oppdragsmottaker.
  5. Om utførelsen av arbeidet er uavhengig av person taler det for selvstendig oppdragdsforhold.
  6. Har oppdragsgiveren ikke innflytelse eller kompetanse mht hvordan arbeidet skal utføres taler det mot ansettelseforhold.
  7. Holder oppdragstakeren selv redskap og utstyr taler det for selvstendig oppdragsforhold. Ikke avgjørende at oppdragsmottageren ikke har med seg eget (bagatellmessig) utstyr.
  8. Oppgjørsmåten er et tolkningsmoment. Fast pris taler f eks. for selvstendig oppdragsmottaker. Se Rt 1977 s.597.
  9. Går avtalen ut på vederlag inkl. moms, taler det for selvstendig oppdragsmottaker.
  10. Forholdet til trygdekassen, arbeidsgiveravgift, ligningskontoret, feriepenger etc. er tolkningsmoment. Se Rt 1958 s.278.
  11. Dersom vedkommende er medlem av yrkesorganisasjon som selvstendig næringsdrivende.
  12. Dersom vedkommende har ansvar for den økonomiske risiko knyttet til utførelsen.
  13. Om vedkommende er regnskapspliktig for virksomheten, om han må betale merverdiavgift
  14. Om avtalen ansees som entrepriseoppdrag. Det er en bestemt prestasjon som skulle leveres.
  15. Det legges vekt på om oppdragsgiveren har egne ansatte, eller om han bruker å leie inn selvstendige oppdragstakere når han trenger hjelp.

1.4.2 Argumenter som taler for at det er et arbeidstakerforhold

  1. Dersom vedkommende på vanlig måte er ansatt hos arbeidsgiveren
  2. Om oppdraget er varig og har et visst omfang taler det for ansettelse. Jfr. Rt 1968 s.725 og Rt 1990 s.903.
  3. Er oppdragsmottakeren undergitt instruks og kontroll ved utførelsen av arbeidet, taler det for arbeidstakerforhold.
  4. Om vedkommende kan instrueres om den konkrete utføring av arbeidet/oppdraget, om arbeidstid og -sted osv.
  5. Foregår arbeidet innenfor fast arbeidstid taler det for arbeidstakerforhold.
  6. Medlemsskap i yrkesorganisasjon på arbeidstakersiden taler for at man står overfor en arbeidstaker.
  7. Dersom vedkommende ikke kan overlate arbeidet til en annen taler det for arbeidstakerforhold.
  8. Forholdet til trygdekassen, arbeidsgiveravgift, ligningskontoret, feriepenger etc. er tolkningsmoment. Se Rt 1958 s.278.

2 Yrkesskadeforsikringslovens geografiske virkeområde

Yforsl § 1, 1. ledd lyder: Loven gjelder ved personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket. Med hjemmel i yforsl. § 1 annet ledd er det gitt nærmere bestemmelser om lovens geografiske virkeområde, seforskrift av 13. okt. 1989 nr. 1041 I.

NB! Justisdepartementet arbeider for tiden med en ny forskrift som nærmere presiserer lovens geografiske virkeområde. Det er ventet at den vil foreligge innen årsskiftet 1997/98. Da denne må formodes å bringe avklaring på flere av de punkter som det i dag hersker usikkerhet om, har arbeidsgruppen valgt å avvente den nye forskriften før dette avsnitt skrives ferdig.

Nedenfor er derfor tatt inn henvisning til aktuelle, foreliggende kilder, som kan være til foreløpig nytte. Utover det er det bare skrevet en kort innledning under de ulike punkter.

2.1 Særskilte kildhenvisninger

Lovforarbeider:

NOU 1988:6 s.33-34, s.81-82, Ot. prp. nr. 44 (1988-89) s.85 Justisdepartementes uttalelser: 05.03.90(Norske misjonærer i utlandet),02.04.90 (utenlandsk arbeidstaker i utenlandsk firma i Norge),23.01.92 (Utenlandske dykkere), 04.02.92 (Utenlandske arbeidsgivere), 15.06.92 (Utenlandske arbeidsgivere), 27.01.94 (Ryggsekkboliger for flyktninger), 22.02.95 (Norsk vaktstyrke i utlandet), 26.06.95 (Sjømenn på utenlandske skip), 08.08.95 (Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel), 09.12.96 (Utlendinger på utenlandske skip).

Teori:

Asbjørn Kjønstada: Om rett til erstatning etter loven om yrkesskadeforsikring for utlendinger i Norge (Uttalelse avgitt i sak for Oslo Byrett 28.01.94)

Fredrik Kaltenborn: Yrkesskadeforsikringsloven - Norsk Lovnøkkel hefte 38 (1995)

Rettspraksis: Oslo Byretts dom av 28. 01. 94:

Teresa Kolwas mot YFF

2.2 Hva forstås med "riket"

Etter lovens forarbeider skal det med "riket" forstås Svalbard og Jan Mayen og dessuten på arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen, jfr forskrift 1041/1989 punkt 3.

2.3 Hva forstås med "arbeidsgivere i riket"

Er først arbeidstaker ansatt hos arbeidsgivere i riket, har det ingen betydning om arbeidstakeren utførte oppdrag i utlandet på skadetidspunktet hvis arbeidsgiveren fyller det geografiske krav, jfr Ot prp nr 44 1988-89 s.85.Som veiledning til spørsmålet om hvilken tilknytning til riket som skal kreves for å anse arbeidsgiveren som “arbeidsgiver i riket” kan det henvises til Justisdepartementets uttalelser om innholdet i denne regelen i departementets høringsbrev av 14. september 1989: “I medhold av lovens § 1 annet ledd bokstav b kan det gis nærmere regler om lovens anvendelse på utenlandske arbeidsgivere i Norge.Denne gruppen faller inn under hovedregel i § 1 første ledd, da disse arbeidsgiverne befinner seg “i riket”.Spørsmålet er derfor om det er hensiktsmessig å gi forskrifter som begrenser denne gruppens forsikringsplikt.” Det kan derfor konstateres at begrepet “arbeidsgivere i riket” også omfatter utenlandske arbeidsgivere.I Justisdepartementets brev av 04.02.1992 gis det uttrykk for hvilke hensyn som kan være relevante ved fortolkningen av begrepet “arbeidsgivere i riket”. Departementet konstaterer at det må foretas en vurdering hvor man både vurderer arbeidsgiverens ogarbeidstakerforholdets tilknytting til riket.Det antas at det f.eks. ikke stilles strenge krav til arbeidsgiverens tilknytning til Norge for at loven skal komme til anvendelse på norske statsborgere som arbeider her i landet for en utenlandsk arbeidsgiver. Videre henvises det til de hensyn lovens forarbeider anvender i sin begrunnelse for å likestille utenlandske arbeidsgivere med norske; “hensynet til arbeidstakerne og eventuelle etterlatte, konkurransehensyn og hensyn til likhet mellom arbeidstakerne”.Hvorvidt det betales arbeidsgiveravgift eller ikke er etter departementets syn et vesentlig moment for å avgjøre om vedkommende arbeidsgiver er arbeidsgiver i riket.Foreligger det plikt til å betale arbeidsgiveravgift vil det kunne være et “noenlunde presist kriterium “ ved avgjørelsen av om det foreligger et relevant tilknytingsforhold til riket eller ikke.

2.4 Nærmere om hvilke arbeidstakere som omfattes av yforsl

I forhold til å bestemme hvilke arbeidstakere som omfattes av loven og hvilke som ikke gjør det, reiser regelen i § 1, 1. ledd vanskelig avgrensningsspørsmål:

2.4.1 Lovens anvendelse for arbeidstakere i riket

  1. når det betales arbeidsgiveravgift
  2. når det ikke betales arbeidsgiveravgift

2.4.2 Lovens anvendelse for arbeidstakere i utlandet

Legges ordlyden i lovens forarbeider til grunn, vil arbeidstaker som utfører oppdrag i utlandet være omfattet av yforsl hvis arbeidsgiveren fyller det geografiske krav til “arbeidsgiver i riket”.

Innebærer det i så fall at dersom arbeidsgiver først er “arbeidsgiver i riket”, så vil både norske og utenlandske arbeidstakere omfattes av yforsl?Hvilken betydning har det om det betales arbeidsgiveravgift eller ikke for arbeidstaker i utlandet?Dersom det kan sondres mellom norske og “utenlandske” arbeidstakere, hvilke kriterier legges da til grunn? Etter Ot prp nr 44 1988-89 s 85 vil relevante hensyn ved utformingen av forskrifter til loven på dette punkt være hvorvidt

“arbeidsgiveren etter andre lands regler er pålagt en erstatnings- eller forsikringsplikt som tilsvarer lovens ordning, og som sikrer arbeidstakerne en tilsvarende enkel adgang til å gjennomføre kravet (som) her i landet.”Som veiledning til en praktisk anvendelse av loven er disse kriteriene neppe tilstrekkelig avklarende.

3 Ulike selskapstyper og forsikringsplikt

Hensikten med dette kapitlet er å se hvordanulike selskapsformer har betydning for innholdet i forsikringsplikten.

3.1 Særskilte kildehenvisninger

Justisdepartementets brev av 18.02.1997 til Yrkesskadeforsikringsforeningen.

Magnus Aarbakke

Ansvarlige selskaper og indre selskaper, 3. utgave 1990

M.H. Andenæs

Aksjeselskapsrett, 2. utgave 1992

Geir Woxholt

Selskapsloven 1986

Thor Falkanger

Tingsrettslige arbeider, 1987

Ørnulf Hagen

Eierseksjonssameier, 1994

3.2 Aksjeselskap

Etter § 1-1,2. ledd i lov av 4. juni 1976 om aksjeselskaper er et aksjeselskap et selskap hvor ikke deltagerne har et personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som tilsammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Aksjeselskapet er et eget rettssubjekt, og kan som sådan opptre som arbeidsgiver etter yforsl. § 2 punkt a.

Enhver som oppfyller arbeidstakerbegrepet etter yforsl. § 2 punkt b er omfattet av forsikringsplikten. Spesielt kan nevnes at som arbeidstaker regnes også selskapets øverste leder (innebærer således normalt at "enmannsaksjeselskap" hvor samme person er eier, daglig leder og samtidig arbeider, har forsikringsplikt), samt arbeidstakere som utfører verv i selskapets organer opprettet i medhold av aksjeloven, så som representantskap, bedriftsforsamling etc, se yforsl. § 2 b. Derimot omfattes ikkemedlemmer av selskapets styre av yforsl., se punkt 4 nedenfor. I konsernforhold vil arbeidstakere kunne ha inngått ansettelsesavtalen med et selskap, mens arbeidet utføres for et annet selskap i samme konsern.I et slikt tilfelle vil det bero på en konkret vurdering om selskapet som har inngått arbeidsavtalen må regnes som arbeidsgiver etter yforsl. § 2 punkt a, eller om det selskap som vedkommende faktisk utfører arbeidet for er å anse som arbeidsgiver etter yforsl. § 2 punkt a. Vurderingen vil vanligvis være den samme som ved vurdering av arbeidsgiveransvaret etter Skl § 2-1. For arbeidstaker vil det være uten betydning i hvilket selskap innen konsernet vedkommende utfører sitt arbeide, forutsatt at alle har tegnet yrkesskadeforsikring.

3.3 Boligsameie, boligaksjeselskap, borettslag m.v.

Et boligsameie (jfr. lov nr. 7/1983 om eierseksjoner) kan som sådan opptre som arbeidsgiver etter yforsl § 2 b og derved få plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for eventuelle arbeidstakere. Det finnes imidlertid sentrale unntaksregler fra denne hovedregelen, som vil få betydning for boligsameier. Unntakene er gitt i punkt 4 a - c i forskrift nr. 1041/1989 til yforsl. Punkt 4 i forskrift nr.1041/1989 lyder:

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder ikke for:

  1. ulønnet arbeid eller ulønnete verv som utføres for privatpersoner eller for private organisasjoner foreninger m.v.
  2. enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke.3)

3.3.1 Forskjell mellom sameier og sameiet som arbeidsgiver

Innledningsvis kan påpekes at selv om et sameie ikke er et eget rettssubjekt må det likevel sondres mellom de situasjoner hvor det er den enkelte sameier som skal anses som arbeidsgiver fullt ut, og de situasjoner hvor sameiet som sådan er arbeidsgiver og hvor den enkelte sameiers ansvar er begrenset etter underliggende avtale om kostnadsfordeling i sameiet.Den enkelte sameier kan selvsagt på egen hånd opptre som arbeidsgiver, f.eks når sameieren ansetter sin egen hushjelp.Ettersom sameiet ikke er et eget rettssubjekt må det foreligge et særskilt grunnlag som innebærer at sameiet som sådan anses som arbeidsgiver, og slik at lønn, utgiftsgodtgjørelse etc. dekkes via sameiets budsjett.

3.3.2 Når kan sameiet anses som arbeidsgiver?

Grunnlaget for å kunne anse sameiet som arbeidsgiver, og ikke den enkelte sameier alene, vil i praksis ofte være at ansettelsen av arbeidstaker skjer etter vedtak i sameiets styre og at vedtaket har hjemmel i sameiets vedtekter eller i spesiell fullmakt til styret.

Etter eierseksjonsloven (lov nr. 7/1983) § 27, 2. ledd er det styret som har kompetanse til å foreta ansettelser av forretningsfører og andre funksjonærer.Forutsetningen er at sameiermøtet har bestemt at sameiet skal etablere et arbeidstakerforhold, f.eks. ved at budsjettet inneholder forutsetninger om at det skal utbetales lønn.Med mindre det fremgår av vedtektene, eller av § 23 når sameiet ikke har eget styre, kan sameiermøtet ikke foreta ansettelser eller etablere sameiet som arbeidsgiver.

I forhold til unntakene fra forsikringsplikt i forskriftens pkt. 4 har Justisdepartementet i brev av 18.02.1997 til Yrkesskadeforsikringsforengen bl. a. anført:

"Forskriften kan etter vårt syn likevel ikke forstås slik at den er til hinder for at flere personer opptrer sammen. Her vil det imidlertid gå en grense mot tilfeller der samarbeidet har en slik karakter at det ikke lenger er naturlig å si at man har å gjøre med arbeid som utføres for "enkeltpersoner". Dersom samarbeidet er organisert som et eget rettssubjekt, må detvære på det rene at man er utenfor bestemmelsen. Ved andre former for samarbeid må spørsmålet vurderes konkret. For det første må det etter vårt syn legges vekt på hvorvidt samarbeidet er formalisert, og hvordan det er formalisert Videre må man selvsagt se hen til hvor mange personer som inngår i samarbeidet. Dersom samarbeidet har et slikt omfang at det er opprettet et styre e l for å representere fellesskapet utad, eller dersom man er så mange at det er mest praktisk å opptre gjennom en felles fullmektig, må det legges til grunn at man er utenfor det bokstavene b og c er ment å skulle dekke. (Her kan nevnes at eierseksjonsloven § 23 krever at man skal ha et styre hvis det er flere enn åtte sameiere.) Et annet hensyn det kan være aktuelt å legge vekt på, er hvorvidt samarbeidet er av en slik karakter at det like gjerne kunne ha vært organisert som et eget rettssubjekt.

Det må etter dette vurderes konkret om et boligsameie omfattes av unntaksbestemmelsene i bokstavene b og c, eller ikke. Vi bemerker likevel at boligsameier etter vår vurdering ofte vil falle utenfor bestemmelsen. Arbeid som utføres for et boligsameie i en vanlig bygård, vil for eksempel neppe kunne anses som arbeid "som utføres for privatpersoner". Vi viser til at slike boligsameier normalt vil ha opprettet et styre, og at de like gjerne kunne vært organisert som et boligaksjeselskap."

Det er etter foranstående ikke mulig å stille opp noen generell regel om det unntak forskriften gir for “privatpersoner”, jfr. punkt 4 b og c. På den ene side må det være klart at to personer (eller flere) som eier f. eks en bolig sammen, må kunne betraktes som privatpersoner i forskriftens forstand. På den annen side vil større boligsameier, som gjerne har eget styre eller egen fullmektig, ikke kunne betraktes som "enkeltpersoner" i forskriftens forstand. Så til forskriftens punkt 4 a, som omhandler ulønnet arbeid og verv"som utføres for privatpersoner, eller for private organisasjoner, foreninger m.v."På samme måte som beskrevet ovenfor, må begrepet "privatperson" i forskriftens punkt 4 a forstås. Når det gjelder bestemmelsen ellers, menerJustisdepartementet at bestemmelsen ikke innebærer noen begrensning når det gjelder organisasjonsform. Både fysiske og juridiske personer anses å falle inn under disse begrepene. Det avgjørende må være hvilken virksomhet som drives. Er virksomheten omfattende og sammenlignbar med virksomhet som drives i ordinære næringsforetak, gjelder ikke forskriftens unntak. Justisdepartementet nevner f. eks. at et gårdselskap som drives som et ordinært forretningsobjekt, ikke faller inn under unntaket. Men departementet fortsetter i sin forannevnte uttalelse slik:

"Når det gjelder ordinære boligsameier og boligaksjeselskaper, er vi på den annen side av den oppfatning at disse må anses å være omfattet av bestemmelsen. Virksomheten i slike sammenslutninger er ikke å anse som næringsvirksomhet, men er knyttet til den felles boligeiendommen og beboernes rettigheter og forpliktelser i forhold til denne. Vi antar at det normalt ikke vil være forsikringsplikt for ulønnet arbeid, for eksempel i forbindelse med dugnadsarbeid eller styreverv, for et boligsameie eller boligaksjeselskap."

Et boligsameie kan således etter en konkret vurdering omfattes av unntaket i punkt 4 a som gjelder for “private organisasjoner, foreninger m.v.” Et sentralt men ikke absolutt avgjørende kriterium i denne vurderingen er hvorvidt boligsameiet driver økonomisk virksomhet eller ikke. Drives økonomisk virksomhet er utgangspunktet forsikringsplikt. Det vil således gi en viss veiledning å se hen til selskapsloven § 1-1, hvoretter det med “økonomiske virksomhet” forstås en aktivitet som har økonomisk karakter i motsetning til virksomhet som har ideelt eller annet ikke-økonomisk formål.Det kreves etter selskapsl § 1-1 ikke at virksomheten går med overskudd, men kravet om økonomisk virksomhet er oppfylt når virksomheten objektivt sett er egnet til å gi deltagerne økonomiske fordeler, se Woxholt, Selskapsloven 1986. Driver et sameie felles økonomisk virksomhet er det etablert rett at denne virksomheten skal regnes som drevet av et ansvarlig selskap (ANS/DA), se bl.a. selskapsloven § 1-1.I slike tilfeller vil derfor plikten til å tegne yrkesskadeforsikring reguleres av de regler som gjelder for slike selskap, se punkt 2.4 nedenfor.

3.3.3 Boligaksjeselskap, borettslag

Etter § 1, 1. ledd i lov nr. 1/1960 om borettslag er et boligaksjeselskapet selskap som har til formål å skaffe sine eiere bolig ved å erverve, forestå oppføringen av eller oppføre boligbygg m.v. og som i stiftelsesgrunnlaget er betegnet som aksjeselskap.Etborettslaghar etter samme bestemmelse samme formålsangivelse, men omfatter ethvert andelslag hvor “ikke noen av andelseierne har personlig ansvar for lagets forpliktelser udelt eller for deler slik at disse deler tilsammen dekker lagets samlede forpliktelser”.

Justisdepartementet legger i sitt brev av 18.02.1997 til grunn at uttrykket “private organisasjoner, foreninger mv” både kan omfatte fysiske personer og juridiske personer såfremt det ikke drives økonomisk virksomhet. Både boligaksjeselskap og borettslag er egne juridiske personer som ikke driver økonomisk virksomhet.Driver et boligaksjeselskap økonomisk virksomhet vil selskapet anses som forsikringspliktig som arbeidsgiver på samme måte som et ordinært aksjeselskap. I forhold til unntaksbestemmelsene i forskrift nr. 1041/1989 må det legges til grunn at de samme regler som gjelder for boligsameier også gjelder for boligaksjeselskaper og borettslag.

3.3.4 Boligbyggelag

Med boligbyggelag forstås etter lov nr. 1/1960 om boligbyggelag “et hvert andelslag med vekslende antall andelseiere og vekslende kapital som har til formål på vegne av andelseierne - enten enkeltvis eller organisert i borettslag - å skaffe boligbygg og andre bygg som hører naturlig hermed”. I forhold til yforsl vil et boligbyggelag måtte anses å drive økonomisk virksomhet når det erverver tomter, forestår oppføring av boliger etc. I disse tilfellene vil ikke unntaksbestemmelsene i forskrift nr. 1041/1989 gjelde, men lovens hovedregel om plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for de arbeidstakere boligbyggelaget måtte ha. For den virksomhet laget måtte utføre som samsvarer med det ordinære boligsameiet, vil derimot unntaksbestemmelsen i forskriften gjelde tilsvarende.

Konklusjoner, oppsummering:

Boligsameier kan, om de er små, anses som "privatperson" etterforskrift nr. 1041/1989 punkt 4 a-c, men vil ofte falle utenfor bestemmelsen. Boligaksjeselskaper og borettslag anses ikke som “privatperson” etter nevnte bestemmelse, og faller således utenfor. Boligsameier, boligaksjeselskaper og borettslagvil ofte omfattes av unntaket som gjelder for “private organisasjoner, foreninger m.v.” i forskrift nr. 1041/1989 punkt 4 b og c idet de normalt ikke driver næringsvirksomhet. Drives det imidlertid økonomisk virksomhet av noen størrelse slik at det er nærliggende å sammenligne med vanlig næringsforetak, faller de utenfor unntakene i forskriften.

Eksempler/konsekvenser:
  1. Ulønnet arbeid eller verv i boligsameie eller boligaksjeselskap som ikke driver næringsvirksomhet og derfor kan anses som privat organisasjon eller forening, ellerer av en slik art og begrenset størrelseat det må sidestilles med enkeltpersonerer unntatt fra plikt til å tegne yrkesskadeforsikring, se forskriftens punkt 4 a.Det kan f.eks. gjelde arbeid/verv som styremedlem, revisor, vaktmester eller utførelse av dugnadsarbeid.
  2. Lønnet arbeid eller verv for et boligsameie som er av en slik art og begrenset størrelseat det må sidestilles med enkeltpersoner, eller hvor arbeidet utføres for den enkeltesameier, medfører ikke forsikringsplikt for enkeltstående arbeidsoppdrag eller arbeid hvor gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke, se forskriftens punkt 4 b og c.
  3. Kommer ikke unntakene ovenfor til anvendelse, foreligger altså forsikringsplikt.Likt med lønn anses vederlag som fastsettes skjønnsmessig som en rundsum for en viss periode, f.eks. ett år og overskudd på utgiftsgodtgjørelse.

3.4 Tingsrettslige sameier

Et tingsrettslig sameie foreligger når “to eller fleire eig noko saman på ein slik måte at retten deira er rekna i partar etter delings- eller høvetal”, se sameieloven (lov nr. 6/1996)

§ 1, 1. ledd.På samme måte som et boligsameie kan et tingsrettslig sameie som sådan opptre som arbeidsgiver etter yforsl § 2 b og derved bli pliktig til å tegne yrkesskade-forsikring for sin arbeidstaker.Også for boligsameier vil unntaksreglene gitt i punkt 4 bokstav a - c i forskrift nr. 1041/1989 til yforsl innebære viktige unntak fra plikten til å tegne yrkesskadeforsikring.Dette selv om vilkårene ellers skulle være oppfylt for å anse et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold for å foreligge.

Utgangspunktet for å kunne legge til grunn at det er sameiet som skal anses som arbeidsgiver, og ikke den enkelte sameier, er at det foreligger et grunnlag for avtalen om å etablere et arbeidstakerforhold som er bindende for hver deltager i sameiet.Et slikt grunnlag vil foreligge når arbeidsgiver-/arbeidstakerforholdet etableres av sameiets styre etter forutgående styrevedtak, og når vedtaket har hjemmel i sameiets vedtekter eller i spesiell fullmakt, se Falkanger Tingsrettslige arbeider 1987.

Overensstemmende med de synspunkter Justisdepartementet har lagt til grunn i brev av 18.02.1997 til Yrkesskadeforsikringsforeningen om boligsameier, må det legges til grunn at et tingsrettslig sameie i konkrete tilfeller kan ha så beskjedent omfang at det må anses som “privatperson” etter forskrift nr. 1041/1989 punkt 4 bokstav a - c.Enda oftere vil unntaket for "private organisasjoner og foreninger m.v." gjelde, se forskriftenes punkt 4 a.

På den annen side vil større sameier, som gjerne har eget styre eller egen fullmektig, ikke kunne betraktes som "enkeltpersoner" i forskriftens forstand. I de sistnevnte tilfeller vil detinnebærer at et slikt tingsrettlig sameie anses som arbeidsgiver og vil måtte tegne yrkesskadeforsikring for arbeidstaker selv ved enkeltstående arbeidsoppdrag (punkt 4 bokstav b) og selv om gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke.Det samme gjelder i de tilfeller hvor sameiet driver næringsvirksomhet.

Eksempel: To personer som eier en fritidsbåt sammen gjør avtale med en tredjemann om å pusse opp båten etter vinteropplag.Dersom arbeidet utføres uten vederlag, vil det ikke foreligge forsikringsplikt, jfr. forskriftens punkt 4 a. Selv om arbeidet utføres mot vederlag, har sameierne ikke plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for arbeidstakeren i den tid arbeidet utføres, jfr. forskriftens punkt 4 b. På den annen side vil tingsrettslige sameier som driver økonomisk virksomhet ikke omfattes av unntaket for plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for “ulønnetarbeid eller ulønnete verv” som gjelder for “private organisasjoner, foreninger m.v.”, se forskriftens punkt 4a.Tingsrettslige sameier som driver økonomisk virksomhet vil omfattes av reglene som gjelder for ansvarlige selskap, se pkt. 2.3 nedenfor.(Eksempel:Eierne av en båt tar imot passasjerer for kortere turer i skjærgården).

3.4.1 Deltagere i ansvarlig selskap - ans/da

Et ansvarlig selskap er et selskap hvor deltagerne har et ubegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser, udelt eller for deler som tilsammen utgjør selskapets samlede forpliktelser og som opptrer som sådan overfor tredjemann, jfr. selskapsloven (lov nr. 83/1985) § 1-2 (1) (b).Slikt selskap betegnes ANS.Har deltagerne i et ansvarlig selskap delt ansvarfor selskapets forpliktelser foreligger et selskap med delt ansvar - DA.Ansvarlige selskap er egne rettssubjekt og selskapet kan som sådan opptre som arbeidsgiver etter yforsl § 2 b. Arbeidstaker som ikke er deltageromfattes av selskapets plikt til å tegne yrkesskade-forsikring.

3.4.2 Kan deltaker i ansvarlig selskap anses som arbeidstaker?

En deltager i et ansvarlig selskap som utfører arbeid for selskapet viltrolig ikke kunne anses som arbeidstaker i det selskap vedkommende er deltager.Dette fordi vedkommende ikke utfører arbeid eller verv “i arbeidsgiverens tjeneste”, se yforsl § 2 b. At deltaker i ansvarlig selskap kan gis rettigheter som arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven § 3 nr. 1, må antas å være en særregel etter arbeidsmiljøloven som ikke uten videre kan være relevant etter yforsl. På den annen side kan det stilles spørsmål om ikke yforsl bør gjelde i tilfeller hvor et selskap har svært mange deltagere mens noen få av disse utfører underordnet arbeid på linje med øvrige ansatte, f.eks. ved deltagelse i produksjonsprosessen.Heller ikke i slike tilfeller er det hjemmel for å likestille deltageren med arbeidstaker etter yforsl. Dette må gjelde selv om vederlaget som utbetales for arbeidet skattemessig måtte bli regnet som ordinær lønnsinntekt.

3.4.3 Arbeidstakere

Et ansvarlig selskap (ANS/DA) følger de alminnelige regler for plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for arbeidstakere som ikke er deltakere i selskapet. Ettersom det inngår i definisjonen av ansvarlig selskap at det driver økonomisk virksomhet, se selskapsloven § 1-1 (1), vil selskapet ikke omfattes av det unntak for forsikringsplikt som gjelder for “private organisasjoner, foreninger m.v.”, se forskriften 1041/1989 punkt 4 bokstav a.

3.5 Deltager i indre selskap

Selskapsloven § 1-2 (c) definerer et indre selskap som et selskap som ikke opptrer som sådant overfor tredjemann.Deltager i indre selskap omfattes ikke av arbeidstaker-definisjonen i yforsl § 2 b, og plikt til å tegne yrkesskadeforsikring foreligger ikke.

3.6 Partreder etter sjøloven

Etter sjøloven (lov nr. 39/1994) § 101 forstås med partrederi et selskap som har til formål å drive rederivirksomhet og hvor medlemmene hefter ubegrenset for selskapets forpliktelser, enten solidarisk eller i forhold til sine andeler i selskapet.Partrederen omfattes ikke av yforsl fordi det ikke foreligger noe arbeidstakerforhold, jf § 2 b. Arbeidstaker som ikke er partreder omfattes av selskapets plikt til å tegne yrkesskade-forsikring.

3.7 Enkeltmannsforetak

Yforsl gjelder ikke for enkeltmannsforetak hvor virksomheten drives for enkeltpersoners regning og risiko. Enkeltmannsforetaket har plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sine arbeidstakere.

3.8 Komandittselskap

Kommandittselskaper defineres i selskapslovens § 1-2 (1) (e) som et selskap hvor en deltager har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser ogminst en annen deltager har begrenset ansvar med fastsatt sum for selskapets forpliktelser uten å være stille deltager. Komplementar er den deltager som har ubegrenset ansvar for et kommandittselskaps forpliktelser, mens kommandittist er den deltager som har begrenset ansvar for et kommandittselskaps forpliktelser uten å være stille deltager, se selskapslovens § 1-2 (1) (f) og (g). Både kommandittist og komplementar kan være juridiske og/eller fysiske personer.

3.8.1 Hovedregel

Kommandittselskapet har plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sine arbeidstakere.

3.8.2 Personlig ansvarlig deltager som arbeidstaker?

Personlig ansvarlig deltager i selskapet som samtidig utfører arbeid i selskapet vil ikke omfattes av yforsl.Begrunnelsen er at vedkommende ikke utfører arbeid i annens tjeneste, hvilket er et vilkår for å regnes som arbeidstaker etter yforsl. Arbeidstaker hos deltager i et kommandittselskap som er en juridisk person som utfører arbeid i KS'et omfattes av arbeidsgivers yrkesskadeforsikring, og ikke av KS'ets.

4 Skal styremedlemmer forsikres?

Dette kapittel tar opp spørsmålet om det er forsikringsplikt overfor styremedlemmer. Det er spørsmål om forståelsen av arbeidstaker - og arbeidsgiverbegrepene i yforsl § 2, herunder om en fortolkning av å ha “noen i sin tjeneste” og å gjøre “arbeid eller utføre(r) verv”.

4.1 Særskilte kildhenvisninger

YFORSLNOU 1988:6 Ot.prp. nr. 44 for 1988/89

Side 85

SKLOp. prp. nr. 48 for 1965/66

Side 63 flg

AKSJELOt. prp. nr 23 for 1996/97

Side 118 flg

TEORINils Nygaard, Skade og ansvar (1991)

Side 238 Petter Lødrup, Erstatningsrett (1995)

Side 164

RETTSPRAKSISRt 1996 s.742

Minnor dommen

Justisdepartementets uttalelse datert 6. oktober 1997B.

4.2 Ulike former for styrerepresentasjon

Det kan tenkes mange former for styrerepresentasjon, f.eks.:

  1. Styremedlemmer i AS
  2. a) eierrepresentant (aksjonær valgt på vanlig måte (I), eller somansatt i det morselskap som eier AS-et (II)
  3. b) ansatte representant
  4. c) ekstern representant (f.eks.en advokat)
  5. Styremedlem i et sameie.
  6. Styremedlem i en organisasjon, forening, eller annen form for sammenslutning.

4.3 Drøftelse av forsikringsplikten

Verken yforsl eller forarbeidene behandler styremedlemmer eksplisitt. Spørsmålet synes heller ikke å være behandlet av domstolene eller i juridisk teori for yforsl vedkommende. Lovens forarbeider gir imidlertid generelt uttrykk for at det er arbeidsgiver - og arbeidstakerbegrepene slik de er benyttet i skl § 2-1 som er relevante også i yforsl., men heller ikke en tolkning av skl § 2-1gir noen entydig konklusjon i denne sammenheng.

Et neste spørsmål er om reelle hensyn, intensjonene i yforsl om å verne de personer som gjør en jobb for en arbeidsgiver, samt en vid forståelse av begrepene “i tjeneste for” - og “verv” iyforsl bør innebære forsikringsplikt overfor styremedlemmene i en virksomhet.

Når det gjelder en bedrifts ansatte som også sitter i dens styre som de ansattes representant, vil vedkommende i sitt arbeidsforhold ha en yrkesskadedekning. Mye taler for at denne også gjelder for eventuelle skader i forbindelse med utførelsen av styrevervet.

Reelt sett kan det også anføres at et styremedlem utfører et verv for virksomheten. I hvert fall representerer styrevervet en aktivitet som er ment å understøtte en virksomhet i sin bestrebelse på å nå sitt formål. Et styremedlem gjør således et verdifullt arbeid for virksomheten på samme måte som en ansatt. Slik sett ville det også kunne hevdes å være rimelig at virksomheten hadde ansvar for å ha styremedlemmene forsikret for eventuelle skader tilknyttet utøvelsen av styrevervet. Et marginalt argument i favør av forsikringsplikt er også at risikoen er såvidt liten (nær null i styremøter men noe mer ved enkelte befaringer) at den både vil være rimelig og enkel å beregne, samtidig som det bør være kurant å la styremedlemmene bli dekket på en vanlig forsikring for ordinære arbeidstakere.

Dette siste er ikke noe relevant moment for de virksomheter som etter sin størrelse eller art normalt ikke har arbeidstakere.

Det har hersket ulikt syn på forsikringsplikten både innenfor forsikringsnæringen og ellers. Denne uklarhet skyldes til dels en uklar rettstilstand på bakgrunn av lovforarbeidene og deres henvisning til skl, og dels noe forskjellig vektlegging av reelle hensyn. Enkelte selskaper har inkludert styremedlemmene i sine dekninger.

Det er innhentet en uttalelse fra Lovavdelingen i Justisdepartementet (datert 06.10.97),som er tatt med som vedlegg (B) i sin helhet.Her konkluderes det med at styremedlemmer ikke kan anses som arbeidstakere i yforsl forstand. Det anbefales at selskapene legger Justisdepartementets tolkning til grunn.

4.4 Konklusjon

Styremedlemmer anses ikke som arbeidstakere etter yforsl § 2 bokstav b, og omfattes derfor i utgangspunktet ikke av den lovpliktige yrkesskadeforsikringen. Ansattes representanter i styret, jfr. aksjel § 8-17 og selskapsl § 2-13 omfattes imidlertid av den yrkesskadeforsikring som gjelder for ansettelsesforholdet også i sin funksjon som styremedlem. Dersom forsikringsdekningen utvides til også å omfatte styremedlemmer som ikke anses som arbeidstakere etter loven, se ovenfor, er det en frivillig dekning som ikke innebærer refusjonsplikt til folketrygden ihht. forskrift av 18. januar 1991 nr. 25.

5 Plikten til å tegne yrkesskadeforsikring for idrettslag/ foreninger

Lov om yrkeskadeforsikring - yforsl - gjelder ved personskade påført arbeidstaker hos arbeidsgiver i riket. I utgangspunktet får yforsl anvendelse både på arbeid som utføres i og utenfor næringsvirksomhet, men i forskrift nr. 1041 og 1194 fra 1989 er det gjort noen unntak fra forsikringsplikten :

"Yrkesskadeforsikringsloven gjelder ikke for:

  • a) ulønnet arbeid eller ulønnet verv som utføres for privatpersoner eller private organisasjoner, foreninger m.v.
  • b) enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner.
  • c) arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke."

Formålet med denne fremstillingen er å avklare i hvilke tilfeller det foreligger et arbeidstaker/arbeidsgiverforhold som utløser forsikringsplikt etter yforsl.

5.1 Særskilte kildehenvisninger

LOVFORARBEDIER:Forskrift til lov om yrkeskadeforsikring 1989

nr 1041 og 1194 Ot.prp. nr.44 (88-89)

Side 63 Ot.prp. nr.50

Side 54

RETTSPRAKSIS:Høyesteretts kjæremålsutvalg

Kjennelse RT 1992 534. Agder lagmannsrett

Dom UP la1993 00963. Eidsivating lagmannsrett

Kjennelse UP le1992 02636.

UTTALELSER FRA JUSTISDEPARTEMENTET:22.01.1990

96/96(90)

frivillige ved ridesentre 06.07.1993

1450/93

frivillige ved OL 17.09.1993

2162/93

frivillige ved OL 21.11.1994

94/1423

personer i statlig mottak 12.04.1996

96/3291

frivillige under større idrettsarrangement 18.02.1997

96/13837

Boligsameier

TEORI:

Kaare Andre Kopperud - Yrkeskadessforsikring med kommentarer, side 23-24.

Gunnar Martin Kjenner - Idrett og jus,kapitlene erstatning og idrett samt skatt og idrett.

Fredrik Kaltenborn - Yrkesskadeforsikringsloven - Norsk lovnøkkel

5.2 Yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde for organisasjoner, foreninger m.v.

Gjennom forskriftsunntaket er det gjort unntak fra forsikringsplikten for ulønnet arbeid eller verv som utføres for privatpersoner, organisasjoner, foreninger m.v.

Forskriftsunntakethar sin bakgrunn i at dette er forhold som ligger noe på siden av det som er lovens primære siktemål, det å verne tradisjonelle arbeidstakere. Det fremstår ikke som rimelig at foreninger skal pålegges en forsikringsplikt for de som en sjelden gang hjelper til ved et arrangement.

Hvilke typer organisasjoner, foreninger m.m. som faller inn under dette unntaket har Justisdepartementets lovavdeling bl.a. vurdert i forbindelse med yrkesskadeforsikring for frivillige ved OL 1994, og ved en uttalelse om yrkesskadeforsikring for frivillige under større idrettsarrangementer. Departementets oppfatning er at det er naturlig å oppfatte forskriftsunntaket slik at man først og fremst sikter til de mindre foreningsforhold - idrettslag, speiderforeninger, musikkorps ol.Private organisasjoner og foreninger som i utstrakt grad driver kommersiell virksomhet, faller etter lovavdelingens syn utenfor forskriftsunntaket.

Lillehammer olympiske organisasjonskomité ble pålagt å tegne yrkesskadedekning for alle ulønnede frivillige medarbeidere. Det forhold at ligningsmyndighetene ikke anså dette som avgiftspliktig virksomhet, hadde ikke betydning for forsikringsplikten.

Utifra Justisdepartemententets lovuttalelser vil særforbund og idrettsforeninger som driver i større målestokk, eks. større fotballklubber,ishockeyklubber ol. som driver økonomisk virksomhet, falle utenfor forskriftsunntaket. Disse klubbene driver næringsvirksomhet og omfattes derfor ikke av forskriftsunntak.

Omfattes en idrettsklubb av forskriftsunntaket, er det ikke forsikringsplikt på klubbens ulønnede medhjelpere. De som derimot mottar lønn eller annen godtgjørelse som kan likestilles med lønn, omfattes av forsikringsplikten dersom de anses som arbeidstaker i yforsl forstand.

5.3 De ulike roller innen idretten

Både idrettsutøvere og deres familier kan ha flere ulike roller innen idretten. Aktuelle problemstillinger i tilknytning til forsikringsplikten i yforsl er :

  • 1) om en aktivitet er hobby eller arbeid,
  • 2) om aktiviteten utføres i egenskap av arbeidstaker eller som en selvstendig oppdragstaker.
  • 3) om klubben driver idrett som næringsvirksomhet, eller om aktiviteten iforeningen/idrettslaget er av en slik karakter at den omfattes av forskriftsunntaket.

Når det skal vurderes om det foreligger forsikringsplikt må det i hvert enkelt tilfelle foretas en totalvurdering. Nedenunder skisseres noen retningslinjer som kan benyttes ved vurderingen.

5.3.1 Grensen mellom hobby og arbeid for idrettsutøverne

Hvor går grensen mellom hobbyvirksomhet og arbeid når det gjelder trening og deltagelse i konkurranser?

Problemstillingen er ikke omtalt i forarbeidene og det er lite litteratur på idrettens område når det gjelder forsikringsplikt i medhold av yforsl.

Retningslinjer må derfor skisseres med hjelp fra andre lovområder. Tradisjonelt har det ikke vært vanlig å regne amatøridrett som arbeid eller virksomhet i arbeidsmiljølovens eller skattelovens forstand. Begrunnelsen har vært at amatøridrett blir drevet som hobby og fritidsaktivitet. Avgjørende for om det skal regnes som hobbyvirksomhet eller arbeid som medfører skatteplikt, vil i praksis være om idrettsutøveren har et vedvarende økonomisk overskudd av idretten som medfører skatteplikt, skattel. § 42, 1. ledd, fordel vunnet ved arbeid.

Retningslinjer for hvem som er arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand er omtalt i Ot. prp. nr. 50, side 54. Kjernen i arbeidstakerbegrepet er tilnærmet lik arbeidstakerbegrepet i skl. § 2-1 og yforsl. § 3 forstand.

Arbeidsdirektoratet har avgitt flere uttalelser vedrørende idrettsutøvere som arbeidstakere. Noen av dem vil bli omtalt senere i fremstillingen.

5.3.2 Amatør- og profesjonelle lagspillere

Grensen mellom en amatør og profesjonell idrettsutøver kan ha betydning for forsikringsplikten, fordi det bare er under utøvelse av arbeid at det foreligger forsikringsplikt.

Det er vanskelig å si noe om grensen for når en idrettsutøver går over fra å være amatør til å bli profesjonell.

Når det gjelder håndballspillere, aventer Norges Håndballforbund en nærmere avklaring fra det europeiske håndballforbundet.

Norges Fotballforbund har delt inn sine spillerne i tre grupper. Den første gruppen kalles lisensspillere.Det er spillere som ikke har en skriftlig avtale med sin klubb eller plikt til å møte på trening og kamper. Den økonomisk godtgjørelse de mottar vil kun være reise- og oppholdsutgifter. Lisensspillerene er definert som amatører.

Den neste gruppe er kontraktspillere. Det er spillere som har inngått en skriftlig kontrakt med sin klubb som omfatter økonomisk godtgjørelse for deltagelse i kamper, trening, kurs og møter. De har en plikt til å møte på trening osv. Inntekt fra fotballen utgjør som regel under 50 % prosent av deres arbeidstid.

Den siste gruppen er de profesjonelle spillere. De benytter over 50 % av sin arbeidstid i tilknytning til en fotballklubb med profflisens, og det er klubbene i 1. og 2. divisjon for herrer, og 1. divisjon for damer.

De to sistnevnte grupper kalles nonamatører. Inndelingen har imidlertid ikke avgjørende betydning for hvem som omfattes av forsikringsplikten i yforsl.

5.3.3 Idrettsutøvere i individuelle idretter

Vurdering av når en individuell utøver er amatør eller profesjonell vil være identisk med vurderingen av utøverne av lagspill. Nevnes kan langrennsløperne på landslaget. De mottar treningsbidrag (lønn) fra Skiforbundet. Løperene er underlagt Skiforbundets instruksjonsmyndighet i form av plikt til å møte på trening, være med på samlinger og delta i renn.

I tillegg mottar de penger fra Ol-toppen og sponsormidler. Penger fra sponsorene går inn på en fondskont. Sponsorene betaler arbeidsgiveravgift av beløpene som går inn på kontoen, men etter folketrygdloven § 23-2 jfr. skatteloven § 55 foreligger det plikt til å betale arbeidsgiveravgift på lønn og annen godtgjørelse for oppdrag også utenfor tjenesteforhold, når arbeidet ikke er utført som et ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

Konklusjon:

Skiforbundet er arbeidsgiver og den enkelte utøver deres arbeidstaker.

5.3.4 Idrettsutøvernes stilling i forhold til arbeidsmiljøloven

De profesjonelle spillere er arbeidstakere i.h.h.t. arbeidsmiljølovens § 3, fordi de har en ansettelseskontrakt hvor de er underlagt klubbens instruksjonsmyndighetog har en plikt til å møte på trening og kamper.

Kontraktspillerne (fotball) er også arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand. Begrunnelsen er den samme som for de profesjonelle spillerene. Problemstillingen er vurdert av direktoratet for arbeidstilsynet i et brev av 12. desember 1984.

Når det gjelder lisensspillerne (fotball) er disse neppe arbeidstakere i arbeidsmiljølovens forstand. De har ingen møteplikt og de mottar ingen lønnsgodtgjørelse. Fotballspill er kun en fritidsaktivitet/hobby og ikke arbeid.

I en uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1992 var problemstillingen om en håndballspiller/trener var arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand. Spilleren var en kombi­nert hånd­ball­spil­ler/trener for Nordstrand Idrettsfore­ning. Hun fikk en godtgjørelse på kr 30.000 for treneroppdraget og kr 90 000 for spilleroppdraget. Utvalget uttal­te at dette ikke bare var tale om ytel­ser til dekning av utgif­ter for­bun­det med noe som kan anses som en hobbyvirk­som­het, men også deknin­g av utgif­tene til almin­nelig livsopp­hold, dvs. det forelå en klar lønnsside. De la også vekt på at trener- og spillerforplik­telsenvar ned­felt i en skrift­lig avtale og at klubben hadde styrings- og instruksjonsmyndighetover­for spil­le­ren. Hun stilte sin ar­beidskraft, sine ferdig­he­ter og kunnska­per som håndballspil­ler til disposisjon for klubben mot beta­ling. Etter utvalgets mening forelå da alle momen­ter som var typisk for et tradisjo­nelt ar­beidstakerfor­hold.

Kjæremålsutvalget uttalte forøvrig at hun ikke var å opp­fat­te som en selvstendig oppdragstaker. RT 1992 s.534.

Konklusjon:

Spillere som i det ve­sent­li­ge bare deltar på tre­ning ogspiller i de kamper som de blir tatt ut til, har status som amatører og aktivi­te­ten er en fritids/hobbyvirk­somhet, under forut­setning av at de bare får dekket sine faktiske kostnader. Spillerene er da ikke i arbeid.

5.4 Plikt til å tegne yrkesskadeforsikring foridrettsutøvere

Kan vi avgjøre spørsmålet om forsikringsplikten for idrettsutøverne utifra om idretten utøves som arbeid eller fritids-/hobbyvirksomhet? Justisdepartementet har vurdert problemstilligen vedrø­ren­de fotballspillere. Departementet konklude­rer med at når idrettsutøverne mottar lønnsgodtgjørselseer de å anse som ar­beids­takere i skadeserstatningslovens for­stand. Arbeidstakerbegrepet i yforsl bygger på arbeidstakerbegrepet i skadeserstatningsloven. Videre utta­ler depar­te­mentet at det er nær­lig­gende å si at det fore­ligger et anset­tel­ses­for­hold selv om spillerne kan ha annen hovedarbeidsgiver. Depar­temen­tet legger vekt på at spil­lerne mottar lønnfra klubben og at avta­len er knyt­tet til spil­lernes person, ikke til resul­tat. Bindingsforholdet strek­ker seg dessuten over tid og gjelder ikke enkeltstående opp­drag.

Departe­mentet viser også til at fotballklubber på toppnivå stadig har fått et mer kommersielt preg og det må være riktig å si at spilleren løper en risiko til direkte økonomisk fordel for klubben.Departementet finner det da rettfer­dig at klubben også bærer omkostningen ved forsik­ringen mot eventuel­le skader Ot.prp.nr.44 (88-89)s.63. Her legger departementet til grunn skatterettslige vurde­rin­ger av hva som er arbeid, slik at de som mottar utgiftsgodt­gjørelse som gir et vedvaren­de over­skudd som be­skat­tes som inntekt, utøver arbeid for klubben og ikke hobby­virksomhet. De spillere som får dekket tapt arbeidsfor­tje­neste for å trene på dagtid mottar lønn. Det medfø­rer at de får status som ar­beidstakere og det må tegnes yrkesskadeforsikring på spil­lerene.

5.5 Trenerkontrakter

Det er utarbeidet to standardavtaler i Norges Idrettsforbund for trenere. Her skilles det mellom de som er underlagt og som faller utenfor arbeidsmiljøloven. Om en trener utfører sitt trenerverv som en arbeidstaker eller som en selvstendig oppdragstaker, vil være avhenging av en total helhetsvurdering. Se kapitelet om selvstendige oppdragstakere, avgrensing mot arbeidstakerer. Direktoratet for arbeidstilsynet har avgitt utta­lel­se ( 1.9.1986) hvor de legger til grunn at også arbeidsmiljøloven prinsi­pi­elt vil gjelde for trenerkontrakter. Dersom treneren har en viss plikt til å innordne segklubbstyret eller klub­bens ledel­se, ta imot instruksvedrørende arbeidet, trekker dette i retning av å si at det foreligger en arbeids­kontrakt. Tilsva­rende må gjelde når ledelsen har myndighet til å rettle­detrene­ren i form av generelle instrukser. Dersom trenerens engasjement bare består i en mer kortvarig, tilfeldig eller hobbypreget tilknytning til klubben, er dette å anse som en selvstendig oppdragsavtale. (Se "Idrett og Jus"side 90 flg.) Selv om en trener er arbeidstaker i yforsl forstand vil de tilfellene som omfattes av forskriftsunntaket (ulønnede trenere) ikke omfattes av forsikringsplikt. Lønnede trenerer må derimot forsikres. Når de gjelder de større klubbene som faller utenfor forskriftsunntaket, fore­lig­ger det forsi­kringsplikt på alle trene­re som er å anse som arbeidstakere, uavhengig av betaling av lønn eller ikke.

5.6 Dommere

Er en dommer selvstendig oppdragstaker eller utfører han dommerfunksjonen som arbeidstaker? Svaret vil være avhengig av en totalvurdering. Ifølge Idrett og Jus, side 263, kan en dommer ha en helt uavhengig stilling slik at det er nærliggende å anse dommeren som en selvstendig oppdragsmottaker.

I hen­hold til opp­lysnin­ger fra Hånd­ball­forbun­det er alle håndballdomme­re tilknyt­tet sin egen klubb, men det er kret­sens sekretariat som be­stem­mer hvilke domme­re som skal dømme i de forskjellige kampene. Likeledes er det kretsens sekretari­at som utbe­taler lønn/utgiftsdekning, selv om det skjer en for­holds­messig forde­ling av utgifte­ne på alle kretsens klubber i ettertid. Kret­sens sekretariat trek­ker skatt og beta­ler ar­beids­giver­av­gift av lønnsdelen. Det er vel neppe tvil om at kret­sen er dommernes arbeidsgiver og at dommere er arbeidsta­kere i yforsl forstand.

Et annet forhold er at dersom dommerne får 200 pr. kamp, er dette ansett som en ren utgiftsdekning i skattemessig henseen­de. I eliteserien og 1. divi­sjon er godtgjørelsen på et høyere beløp og det oversky­tende betraktes som lønn.

Dette innebærer at dersom kretsen faller inn under yforsl for­skrif­tsunntak, har de bare plikt til å tegne yrkeskadesfor­sikring på de domme­re som mottar godtgjørelse utoverutgiftsdekningen.

Dersom kretsen ikke omfattes av forskriftsunntaket må det tegnes yrkeskadeforsikring på samt­li­ge domme­re, dersom det foreligger et arbeidstaker/arbeidsgiverforhold.

Konklusjon:

Dommere kan være både selvstendige oppdragstakere og arbeidstakere avhengig av en totalvurdering.

5.7 Lagledere

Vil lagledere omfattes av forsikringsplikten? Vurderingen vil være parallell med vurderingen av trenere. Ulønnede ledere faller utenfor forsikringsplikten for de klubber som omfattes av forskriftsunntaket. Mottar de lønn for sitt arbeide vil de trolig være en arbeidstaker som omfattes av forsikringsplikten.

5.8 Tillitsmenn

Omfattes tillitsmenn i idrettsklubber og foreninger av forsikringsplikten?

I henhold til NIF`s lover skal tillitsmenn ikke motta økonomisk verderlag, og følgelig omfattes de neppe av forsikringsplikten. Se forøvrig punktet verørende styremedlemmer.

5.9 Støttefunksjoner for toppidrettsutøverne

Innen toppidretten benyttes det i stor utstrekning støttepersonell som lege, fysioterapeut, smøreteam m.v.

Det vil måtte bero på en totalvurdering av tilknytningen til laget om medhjelperen er en selvstendig oppdragstaker eller en arbeidstaker. Momenter i vurderingen vil bl.a. være hvor selvstendig medhjelperen utfører jobben, spesialistkompetanse, varigheten av oppdraget og betalingmåten.

Dersom de ikke blir å anse som selvstendige oppdragstakere, vil vurderingen av forsikringsplikt bli den samme som for trenere, lagledere mv.

5.10 Medhjelpere ved billettsalg, kioskdrift og basarer

Omfattes foreldre og idrettsutøverne av forsikringsplikten når de hjelper til ved klubbens arrangementer ?

Innledningsvis presiseres at denne vurderingen gjelder foreninger som faller inn under forskriftsunntaket. Denne type aktivitet vil som regel være ulønnet arbeid eller hobby-/fritidsaktivitet som ikke omfattes av forsikringsplikten.

Noen klubber utbetaler en mindre godtgjørelse for denne type aktivitet, eller klubben gir subsisierte priser for turer til barna.

Som veiledning for når denne type aktivitet medfører at hobbyvirksomheten går over til å være arbeid som medfører forsikringsplikt, vil et moment være de skatterettslige reglene på området.

Utbetales det en godtgjørelse med inntil kr. 2 000 pr. år fra idrettsorganisasjoner som er fritatt for å betale formues- og inntektsskatt i henhold til skattel. § 26 k, er godtghørelsen i skatterettslig henseende unntatt fra skatteplikt forutsatt at vederlaget ikke er næringsinntekt for mottakeren. Idrettsorganisasjoner er i skatterettslig henseende fritatt fra å sende inn lønnsoppgave på en person som mottar vederlag under kr. 2 000 pr. år.

Det er nærliggende med en tilsvarende vurdering i forhold til omfanget av forsikringsplikten når grensen mellom hobby og arbeid skal trekkes. Dugnadsarbeide i mindre målestokk for egen klubb bærer typisk preg av å være en hobbyvirksomhet og ikke arbeid som utløser forsikringsplikt for idrettslaget. Mottar derimot dugnadsarbeiderne godtgjørelse i løpet av året som overstiger kr. 2 000, er dette et moment som taler for at aktiviteten har mer karakter av arbeid og da inntrer forsikringsplikten.

Ovennevnte beløpsgrense er neppe absolutt i forhold til vurdering av forsikringsplikten, da det må foretas en helhetsvurdering, men den kan tjene som et viktig moment ved vurderingen.

Ved loddsalg til inntekt foregen klubbmottar loddselgerne noen gangeret mindre beløp som godtgjørelse for loddsalget. En godtgjørelse under kr. 2 000 i året vil være et moment som taler for at det er hobbyvirksomhet. De utfører altså ikke arbeid i lovens forstand.

5.11 Dugnadsarbeid og flytteoppdrag

Omfattes foreldre og idrettsutøvere av forsikringsplikten når de påtar seg dugnads- eller flytteoppdrag for å skaffe penger til klubbkassen ?

Når denne problemstillingen skal vurderes må en ta utgangspunkt i avtalen som er inngått mellom bedriften som bestiller arbeidet og idrettslaget. Dersom avtalen går ut på å utføre flytteoppdrag uten omfattende instruksjon og oppfølgning fra bedriftens side, er dette en selvstendig oppdragsavtale.

Når det skal vurderes om idrettslaget harplikt til å tegne forsikring for sine medhjelpere ved denne type oppdrag, vil vurderingen bli paralell til vurderingen ovenfor i pkt. 5.10.

Husk! Med honorar likestilles reduserte priser på turer med klubben, dersom dette kun gis til de som har deltatt ved flytteoppdraget.

6 Hvem i arbeidsgivers organisasjon har ansvar for å tegne forsikring - konsekvensene av unnlatelse i form av straff og regress

6.1 Særskilte kildehenvisninger

NOU 1088: 6 - Erstatning og forsikring ved yrkesskade, Side 84 – 85

Ot.prp.nr.44 (1088 – 89) - Om lov om yrkesskadeforsikring, side 73, 77-78, 88 og 91

Fredrik Kaltenborn: - Yrkesskadeforsikringsloven

Norsk Lovnøkkel hefte 38 s.19, side 19 – 20 og 35

6.2 Ansvaret for å tegne forsikring

Etter yforsl. § 3 plikter arbeidsgivere å tegne yrkesskadeforsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom. Ansvaret påhviler i første rekke daglig leder. I praksis vil imidlertid daglig leder overlate til en person f.eks. i personaladministrasjonen å ta seg av det praktiske. Det kan imidlertid ikke frita daglig leder for ansvaret. Også styret har et ansvar for å påse at forsikring er tegnet, og vil heller ikke kunne fri seg for ansvaret ved å henvise til at det er administrasjonens plikt. Det må altså påhvile såvel styret som daglig leder et ansvar for å følge opp og påse at forsikring virkelig er tegnet. Hva som skal forlanges av konkret oppfølging i den forbindelse vil måtte vurderes i det enkelte tilfellet.Det kan neppe - aller minst i større firmaer - forlanges at daglig leder eller styret rent faktisk får seg forelagt forsikringsbevis/-polise. Men det må kunne stilles krav om aktivitet for å få bekreftet at yrkesskadeforsikring virkelig er tegnet.

6.3 Regressansvaret ved unnlatelse av å tegne forsikring

Av forarbeidene til yforsl fremgår at såvel utvalget (se NOU 1988:6 s. 85 og 87) som Justisdepartementet(se Ot. prp. nr. 44 side 73) la vekt på at regress skulle håndheves strengt mot arbeidsgivere som ikke hadde tegnet lovpliktig yrkesskadeforsikring. Dette ble antatt å være et effektivt virkemiddel slik at arbeidsgivere tegnet slik forsikring. Det ble ikke foreslått å innføre lempningsadgang i regressammenheng ved å henvise til skl § 5-2.

Hjemmelen for regress ved unnlatelse av å tegne forsikring er yforsl. § 8.2.ledd siste setning, som lyder:

"Når forsikringsgiverne i fellesskap har utbetalt erstatning etter reglene i § 7, kan de kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld".

Etter yforsl. § 7 har arbeidstaker rett til erstatning fra "de forsikringsgiverne som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven"dersom vedkommendes arbeidsgiver var uforsikret da skaden eller sykdommen ble konstatert, jfr. §§ 5 og 6. Forsikringsgiverne representeres ved Yrkesskadeforsikringsforeningen.

Den erstatning Yrkesskadeforsikringsforeningen utbetaler til skadelidt etter lovens § 7 kan foreningen kreve erstattet hos den uforsikrede arbeidsgiver. Foreningen har rett til regress uten hensyn til om arbeidsgiver har skyld i den erstatningsmessige skaden eller sykdommen eller ikke, jfr. § 8, 2. ledd siste punkt. (Uten hensyn til skyld peker altså hen på skyld i tilknytning til skadeforvoldelsen.) Arbeidsgiveren er således regresspliktig uavhengig av om skaden skyldes uaktsomt forhold hos arbeidsgiveren. Regressen mot arbeidsgiveren som sådan må også kunne gjennomføres uavhengig av hva som er årsaken til at forsikring ikke ble tegnet. Arbeidsgiverenhar et "organansvar" for eventuell forsømmelse hos sine ansatte. Det må gjelde såvel for personlige firmaer som stiftelser, foreninger etc.

Det er det tidspunkt skaden eller sykdommen blir konstatert som er avgjørende for om forsikringsplikten er oppfylt eller ikke, se yforsl. § 5. Ettersom konstateringstidspunktet for en sykdom eller skade kan ligge tilbake i tid, vil "et hull" i forsikringsdekningen ikke fullt ut la seg reparere ved at arbeidsgiver i ettertid tegner lovens forsikring. For å sikre seg mot regresskrav etter § 8, 2. ledd må yrkesskadeforsikringen ha vært kontinuerlig i kraft fra lovens ikrafttredelse.

6.3.1 Hvem kan regressansvaret rettes mot

Regresskravet rettes mot den som var skadelidtes arbeidsgiver da skaden eller sykdommen ble konstatert, jfr. § 7. Er skadelidte ikke i arbeid når skaden konstateres, rettes kravet mot hans siste arbeidsgiver, jfr. § 5, siste ledd. Rett til regress etter § 8, 2. ledd siste setning gjelder bare mot "den uforsikrede arbeidsgiveren". Bestemmelsen gir derfor ikke rett til regress også mot "den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten"slik tilfellet er med straffansvaret eetter yforsl § 19. Eksempelvis kan derfor ikke dette regresskravet rettest mot daglig leder eller styrets formann med hjemmel i yforsl § 8, 2. ledd siste setning. Er derfor arbeidsgiver f. eks. en sammenslutning, et ansvarlig selskap eller et boligsameie, vil det endelige ansvar for regresskravet fastsettes etter de regler for gjeldsansvar som gjelder for de ulike sammenslutninger og selskap.

6.4 Straffeansvaret ved unnlatelse av å tegne forsikring

Straffeansvaret er hjemlet i yforsl § 19, som lyder:

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 3 straffes arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

"Unnlatelse av å oppfylle plikten til å tegne forsikring kan altså etter yforsl. § 19 medføre straff for"arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten".

Her er forarbeidene mer klargjørende, se for eksempel

Ot.prp. nr. 44 (1988-89) s. 91, hvor det heter:

"Men for at forsikringsplikten skal bli effektiv, må straff også for disses vedkommende kunne legges på enkeltpersoner. Dette er bakgrunnen for tilføyelsen "eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten". Administrerende direktør/daglig leder er her omfattet. I et aksjeselskap eller ansvarlig selskap må også styrets formann og medlemmer kunne straffes etter bestemmelsen. Denne avgrensningen kan tjene som veiledning også for andre sammenslutninger, f.eks. idrettsorganisasjoner."

Først og fremst kan selve foretaket ilegges bøtestraff. Det er tilstrekkelig for idømmelse av slik straff at det konstateres at plikten til å tegne forsikring er forsømt. Det er intet vilkår at unnlatelsen av å tegne forsikring skyldes forsett eller uaktsomhet hos enkeltpersoner ansatt i foretaket. Slik foretaksstraff kan også ilegges selskap med begrenset ansvar, kommandittselskap eller annen sammenslutning, stiftelser eller en offentlig virksomhet, jfr.

Ot.prp. nr. 44, side 73.Et moment ved vurdering av om straff skal ilegges eller ikke er, etter forarbeidene, hvorvidt overtredelsen er foretatt for å fremme foretakets interesser, eller om foretaket har hatt fordel av overtredelsen.

Det personlige straffeansvaret er basert på den forutsetning at bedriftens leder må være forpliktet til å holde seg underrettet om en så sentral og lovfestet forpliktelse som det å tegne yrkesskadeforsikring. Det personlige straffeansvaret forutsetter at kravet om skyld er oppfylt, dvs. at det må foreligge en forsettlig eller uaktsom unnlatelse av å tegne forsikring. Etter forarbeidene

(Ot.prp. nr. 44, side 73) legges til grunn at det så og si alltid vil være uaktsomt av en bedriftsleder og en styreformann å ikke sørge for å kontrollere at det er tegnet lovpliktig yrkesskadeforsikring. I og med at også uaktsom unnlatelse av å tegne yrkesskadeforsikring er straffbar, uttales at det overfor daglig leder sjelden vil kunne tenkes at straffansvaret kan "delegeres bort" ved å overlate oppfølgingen av yrkesskadeforsikringene til andre ansatte i bedriften, se Ot.prp nr. 44, side 73. YFF politianmelder arbeidsgivere som ikke har sørget for å tegne yrkesskadeforsikring når foreningen blir oppmerksom på forholdet gjennom skademeldinger. Erfaringene med straffeforfølgning er så langt begrenset, men bøtlegging har allerede forekommet.

KAPITTEL 2 Konstateringsbegrepet i YFORSL § 5 OG § 21 MV.

7 Kilder:

De mest sentrale kilder/ rettskilder som vi har funnet frem til er følgende:

7.1 Lovforarbeider:

Ot prp nr 81 (1986-87) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven s.46 spalte 2 (§21). NOU 1988:6

s. 54-56 (§5)

s. 83-84 (§5)"Åpenbar" Ot prp nr 44 (1988-89)

s. 46-47 (§5)

s. 86-87 (§5)

s. 91 (§21)

7.2 Uttalelser fra justisdepartementet Utt. av 17.02.92

Om § 5 og § 21 – Generelt. Utt. av 11.04.94

Om § 5 og § 21 - Tidligere arb.takere.

7.3 Dommer

  1. RT 2000.70 (Iversen)Fortolkning og anvendelse av yforsl § 21 Konstateringstidspunktet - løsemiddelskade
  2. RT 2000.1388 (Løvli)Spørsmål om konstatering av en løsemiddelskade relasjon til yforsl §21, og foreldelse jf § 15
  3. RT 1999.895 Loven kommer ikke til anvendelse på arbeidstakere som har sluttet i arbeidslivet før lovens ikrafttredelse
  4. Gulating Lagm.rett 28.02.97§ 21 , astma
  5. Frostating Lagm.rett 22.12.97§ 21 , løsemiddelskade
  6. Oslo byrett 05.07.94§ 5 og § 21, løsemiddelskade
  7. Sunnfjord herradsrett 16.03.98§ 21 To forskjellige skader – eksem og astma
  8. Voldgiftsdom (Lødrup) 23.08.94§ 5 (og § 21)
  9. Hålogaland lr 23.11.94 og
  10. HR-Kjærem.utv 31.07.95Konstateringsbegrepet i NPE
  11. RT 1996 s. 1Konstateringsbegrepet ved advokatansvar

7.4 Forsikringsskadenemndas uttalelser1330- § 5 og § 21

  • Ikke krav om kjent årsakssammenheng 1941- § 5
  • Skadelidte var hos bedriftslege for rutinekontroll - søkte ikke lege 1968- § 21
  • Når sikrede selv fikk mistanke om løsemiddelskade 2089- § 21
  • Utslag av tidligere sykdom 2173- § 5
  • Tidspunkt for symptomer som kunne settes i forbindelse med løsemiddelskade 2273- § 21
  • Skadelidte hadde i flere år før 1989 hatt symptomer som kunne svare til løsemiddelskade 2317- Trygghetsf
  • Påvist av lege før forsikring var tegnet 2387- § 21
  • Tidspunkt for innvilgelse av uførestønad tillagt betydning 2415- §§ 5 og 21
  • Sykemelding med diagnose løsemiddelskade tilstrekkelig § 5 men ikke for § 21 2522- § 21
  • Skaden konstatert - notert i legejournal 2548- § 21
  • Ikke krav at omfang og varighet var fastslått 2665- § 21
  • Videreutvikling av tidligere skade 2697- § 21
  • Svak hørsel etter ulykke var allerede i 80 påvist av lege 2701- § 21
  • Senvirkninger etter ulykke i 82 2703- § 21
  • Psykiske problemer manifestert etter 1990, men skyldes ulykke i 1989 2865- § 21
  • At løsemiddelskade antydet som mulighet var ikke nok til at skade var konstatert 3200-§21
  • Skadelidte hadde selv mistanke om løsemiddelskade i 1989, ble først utredet i 1992 3236-§ 21
  • Legeerklæring på at det var holdepunkter for løsemiddelskade allerede i 1983, fungerte i jobb frem til 1991 3239-§ 21
  • Skadelidte oppsøkte lege etter oppfordring fra arbeidsgiver for vibrasjonslidelse i 1989 3387-§21
  • Arbeidsulykke i 1980, psykiske plager før lovens ikrafttredelse 3408-§21
  • Rutinekontroll i 1989 klager skadelidte over dårlig hukommelse og redegjør for løsemiddel eksponering til legen, dissens 3-2 3435-§21
  • Utredet for diabetes 89. Først etter lovens ikrafttredelse ble man klar overmulig sammenheng med arbeidspåvirkning4 Yforsl. § 21

8 YFORSL 21

Formålet med denne bestemmelsen var å sikre at skadelidte som hadde vært utsatt for skadelig påvirkning av f.eks. løsemidler eller andre farlige stoffer på arbeidsplassen i lang tid, men hvor ingen skade hadde materialisert seg før lovens ikrafttredelse, også skulle kunne kreve erstatning. Se NOU 1988:6 s. 55.

Dette ble imidlertid bare kort kommentert i Ot prp nr. 44 (s.91). Der sies det at:"Etter paragrafen skal loven gjelde også for skader som er forårsaket før lovens ikrafttredelse, forutsatt at de ikke er konstatert før det tidspunkt. På denne måten blir det også best mulig samsvar mellom gjeldene forsikringsvilkår og loven. Det er ikke meningen at definisjonen av konstateringstidspunktet i § 5 skal gjelde her. Begrepet må forstås på vanlig måte. Avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden, se Ot prp nr 81 (1986-87) s 46 sp 2. Forsikringspraksis kan her tjene som veiledning." Av foranstående må forstås at det skal være en

forskjell mellom konstateringstidspunktet i § 5 og § 21(selv om det brukes samme uttrykk). Det annet som må forstås ut fra forarbeidene er at kravet etter § 21 skulle være at "skadelidte har oppdaget skaden".

Bortsett fra de to påpekte signaler, er det lite konkret å få ut av disse uttalelsene. Det må vel være på det rene at loven/forsikringen ikke skal forsikre helseforverrelse.

Høyesterett behandletden 24.1 og 30.8 i 2000to saker hvor tema var konstateringsbegrepet i § 21.

Høyesterett viser i disse dommene til følgende : RT 2000.70

Etter at HR i dommen har sitert fra Ot.prp. har de følgende kommentarer:

Paragraf §21 fastslår at loven ikke gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse.

Konstatering betyretter vanlig språklig forståelse at skade eller sykdom er fastslått som en kjensgjerning. De hensyn som ligger til grunn for innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen, tilsier en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfelle det kan være tvil om når skade eller sykdom er fastslått.

Reelle hensynunderbygger at en konstatering før lovens ikrafttredelse først må antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Når en skade eller sykdom er konstatert før lovens ikrafttredelse, utelukker dette erstatning etter loven.

Loven gjelder også forskade eller sykdom som er oppstått før 1. januar 1990, med mindre skaden eller sykdommen er konstatert før dette tidspunkt. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig for å utelukke lovbestemt ansvar at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før lovens ikrafttredelse.

Dersom skadelidte «har oppdaget skaden» før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert.

Det kreves ikkeat en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden.

Konstatering før lovens ikrafttredelsemå først antas å foreligge når det er rimelig klart at skaden eller sykdommen er påvist. Det er ikke tilstrekkelig at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før ikrafttredelsen.

A var opp gjennom årene rammet av flere akutte forgiftninger, og det er ikke omtvistet at han før 1990 hadde mistanke om at han var varig løsemiddelskadet. Han søkte ved flere anledninger lege for å få dette konstatert. Legene og de medisinsk sakkyndige fant imidlertid ikke grunnlag for slik skade, heller ikke i 1988 da man konstaterte akutt påvirkning med skadefølge. Selv om A var av den oppfatning at han hadde en mer varig løsemiddelsykdom, så kan etter min mening ikke hans subjektive oppfatning om dette innebære en konstatering av sykdommen etter §21. Det må i vår sak anses avgjørende at den medisinske ekspertise og trygdekontoret ikke fant symptomene tilstrekkelige til å stille diagnosen varig løsemiddelbetinget sykdom på dette tidspunkt. HR-2000.1388

Forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven §21 er behandlet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2000-70. Det er her redegjort for lovens bakgrunn og gjengitt fra departementets merknader til bestemmelsen i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) der det heter at begrepet konstatering må forstås «på vanlig måte», og at det avgjørende er om skadelidte «har oppdaget skaden».

Førstvoterende uttalte at etter vanlig språklig forståelse betyr konstatering av en skade eller sykdom at dette erfastslått som en kjensgjerning. De hensyn som lå bak innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen, tilsa en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfeller det kunne være tvil om når en skade eller sykdom var fastslått.

Det er etter min vurdering et noe tvilsomt spørsmål om A må sies å ha oppdaget skaden før 1. januar 1990. Den hadde utvilsomt gitt seg utslag i klare sykdomssymptomer lenge før dette tidspunkt. Løsemiddelskader har imidlertid til dels symptomer som i dagliglivet oftest ikke forbindes med en skade eller sykdom av noen særlig varighet, men henføres for eksempeltil akutt forgiftning, for meget arbeid eller personlige problemer, og dermed antas å være av forbigående art. Det gjør det vanskelig for en legmann å oppdage at slik skade er oppstått. Jeg legger videre vesentlig vekt på at det ikke er opplysninger i saken om sykdomsfravær eller behandling for annet enn smerter i skuldre og armer. I tillegg til høyesterettsdommene finnes en rekke nemdsavgjørelser og noen dommer som belyser problemstillingen. Nemdsavgjørelser og underrettspraksis som omhandler problemstillinger i § 21 :

  1. Ikke krav om diagnose eller årsakssammenheng: FSN 1330, FSN 2852, Gulating lagmannsrett16.10.97
  2. Om betydningen av at diagnose er stilt: FSN 1634
  3. Om betydningen av at skadelidte er klar over sammenhengen mellom skaden og dens relasjon til arbeidet: Gulating lagm rett 28.02.97, Bergen byretts dom av 28.05.97, FSN 1634, FSN1968, FSN 2385, FSN 2701,
  4. Hvorvidt det er tilstrekkelig at skadelidte har blitt klar over symptomer/ plager/svekkelse som senere viser seg å skyldes arbeidsforhold: FSN 1634, FSN 2273, FSN 2365, FSN 2385, FSN 2387, FSN 2415, FSN 2545, FSN 2665, FSN 2697
  5. Må skaden være varig: FSN 1634,Frostating lagmannsretts dom 22.12.97
  6. Er løsemiddelpåvirkning i begrenset grad nok til å si at det foreligger et skadetilfelle: FSN 1755, Frostating lagmannsretts dom 22.12.97
  7. Utvikling av samme (tidligere) skade: Oslo byretts dom av 5. juli 1994,Gulating lagmannsrett
  8. 28.02.97, Sunnfjord herradsretts dom av 16.03.98, FSN 2089, FSN 2545, FSN 2665,FSN 2701, FSN 2703,
  9. Må endelige skadevirkninger være konstatert: Hålogaland Lagmannsretts dom av 23. november 1994 (NPE-sak), FSN 2468, Frostating lagmannsretts dom 22.12.97

8.1 Tolkningsmomenter

Det avgjørende blir således å finne ut hva annet som skal til etter § 21 - hvor kravet er at skadelidte skal ha oppdaget skaden .

Hvorvidt det foreligger sykdom/skade er et medisinsk spørsmål.

Vi har kommet frem til følgende TOLKNINGSMOMENTER i forhold til § 21: Skade - herunder også sykdom:

  1. En skade kan være av såvel fysisk som psykiskart. Som skade regnes ogsåsmertetilstand. Ikke krav om at skaden er varig.
  2. Forbigående skader er også omfattet av loven.
  3. * Men ikke nok at skadelidte er kortvarigør, i rus, er sliten eller har kortvarig hodepine eller annet besvær umiddelbart etter påvirkning av f. eks. løsemidler. Akuttlidelser/symptomer.
  4. Ikke krav om at skadens endelige omfang er fastslått.
  5. Det er ikke noe krav om at skadelidte vet hvor alvorligskaden er.
Oppdaget:
  1. Skadelidte må selv ha "oppdaget" skaden/sykdommen, altså en subjektiv opplevelse. Sammenlignbart medFAL §19-10 hvor begrepet ”antas å kjenne til” benyttes. Her må det vurderes hvilke type symptomer, omfang og art.
  2. Det er ikke nok at skadelidte føler seg syk og tror det er forbigående "nedsatt allmenntilstand”. Dvs. symptomer som vanligvis ikke forbindes med sykdom.
  3. Mer eller mindre begrunnet mistanke er ikke tilstrekkelig.
  4. Det kreves ikke at lege har diagnostisert /konstatert skaden.
  5. Sykemeldingkan være et momentsominnebære at skadelidte må antas” å kjenne til”.
  6. Hyppige legebesøk, henvisning til videre medisinsk utredning kan væreer tegn på å ha "oppdaget" skaden. Hvilke informasjon som er gitt fra lege, sykehus og lignende vil være sentralt.
  7. Lege oppsøkt,positiv, nøytral eller negativ tilbakemelding er et element i vurderingen.
  8. Om skadelidte på annen måte har innrettet seg, eller øvrige omstendigheter som tilsier at han har oppdaget skaden/sykdommen.
  9. Informasjon om skadelig påvirkning på arbeidsplassen.
Årsakssammenheng:
  1. HR viser til at om det er stilt en diagnose er uten betydning. Da kan det heller ikke foreligge krav til årsakssammenheng.
  2. Det synes ikke å være avklart omskadelidte må være klar over at skaden skyldes arbeidsmiljøet, altså ikke nødvendig at skadelidte er klar over at det er årsakssammenheng. Mao er det ikke krav om at skadelidte har oppdaget at det er en yrkesskade.( Høyesterett har ikke tatt stilling til dette.)
  3. Det er ikke nok at skadelidte føler seg syk og tror det er forårsaket av dagliglivets påkjenninger, som for meget arbeid eller personlige problemer .
  4. Viser til at Høyesterett i sine generelle bemerkninger anmoder selskapene om å vise liberalitet.

Momentene i tilknytning til § 5 er ikke relevant i vurderingen av § 21. YFORSL § 5:

2.1 Skadevirkningsprinsippet gjelder for § 5

2.2 TOLKNINGSMOMENTER

Formålet med denne bestemmelse er å avgjøre hvilken forsikringsgiver som skal betale for skaden.

8.2 Konstateringsbegrepet i§ 5

Det er Skadevirkningsprinsippet som ligger til grunn for avgrensningen. Det var et ønske om en klar avgrensning slik at man i størst mulig grad skulle unngå tvist om hvilket selskap skadelidte skulle rette sitt krav mot. Det ble utformet på ulik måte i innstillingen i NOU 1988: 6 og i den endelige lovtekst. Det er derfor forsåvidt lite å hente av TOLKNINGSMOMENTER i NOU'en i denne sammenheng.

Mer interessant er det å se på Ot prp nr. 44 (1988-89) s. 69-71 og især s. 86-87.

  1. Departementet understreker der at skaden eller sykdommen anses konstatert når det første av lovens tre alternativer inntreffer.
  2. Departementet påpeker dessuten at likt med å søke lege må regnes annet autorisert helsepersonell, f.eks. fysioterapeut eller tannlege.
  3. Departementet understreker også at det ikke er nødvendig at diagnose stilles, men årsaken til at lege e.l. oppsøkes må være den skade eller sykdom som senere ble fastslått å være yrkesskade eller -sykdom som gir rett til erstatning etter loven.

Det finnes visstnok ingen dommer til belysning av § 5. Det er også sparsommelig med klargjørende avgjørelser i Forsikringsskadenemnda. Nevnes kan imidlertid:

1) FSN 2173; Tidspunkt da skadelidte besøkte lege for symptomer som senere viser seg å skyldes løsemiddelskade.

8.3 Tolkningsmomenter

Skaden anses konstatert etter § 5:

  1. Dersom skadelidte oppsøker lege (eller annet autorisert helsepersonell) for symptomer/plager/lidelser som senere blir fastslått å være forstadiet til yrkesskade.
  2. Avgjørende for konstateringstidspunktet er det tidspunkt da skadelidte rent faktisk var hos (oppsøkte) lege etc., ikke når time ble bestilt. Derimot er det uten betydning hvem som foranlediget og bestilte time for besøket.
  3. Det er ikke tilstrekkelig at skadelidte rent faktisk var hos lege av andre årsaker, f.eks. rutinebesøk, med mindre :
  4. a) Andre (ektefelle, pårørende, kollegaer) hadde sendt ham på grunn av symptomer/plager/lidelser som de hadde lagt merke til og som senere blir fastslått å være forstadiet til yrkesskade.
  5. b) Skadelidte i forbindelse med rutinebesøket samtidig nevner symptomer/plager/lidelser som senere blir fastslått å være forstadiet til yrkesskade.
  6. c) Legen eller annet helsepersonell ved f. eks. rutineundersøkelse "finner noe" som senere blir fastslått å være forstadiet til yrkesskade,

Tidspunkt for når vedkommende var hos lege bestemmes ut fra journalen. Foreligger ikke journal eller hevdes et annet tidspunkt enn det journalførte, stilles strenge krav til sannsynliggjøring av tidspunkt. I de tilfeller hvor det oppstår tvist selskapene imellom om hvem som skal dekke skaden, og partene ikke blir enige kan saken bringes inn til YFF i henhold til avtale som fremgår av sirkulære nr.5 2001, og som da vil forestå saksbehandlingen.

9 Skadelidte har søkt lege første gang før 01.01.90

Det har vært omtvistet hvem som skal erstatte skaden dersom skaden etter § 5 (jfr. forsikringsvilkårenes bestemmelser om hvilke skader som faller inn under forsikringen i tid) ble konstatert før lovens ikrafttreden (01.01.90) men omfattes av loven i tid - jfr. § 21. Normalt gjelder forsikringen etter selskapenes vilkår for skader som er konstatert i forsikringstiden, og med konstatert i den forbindelse siktes det i vilkårene til konstateringsbegrepet i § 5.Fordi § 21 opererer med et annet konstateringstidspunkt, som normalt vil være senere enn konstateringstidspunktet i vilkårene og § 5, vil det for skader som pga. § 21 omfattes av loven, men hvor skadelidte f.eks. var til lege for den aktuelle sykdom allerede i 1989, være spørsmål om tilfellet faller utenfor den avtalte forsikringsdekning og må ansees som uforsikret med den konsekvens at saken behandles og eventuell erstatning utbetales av YFF.

Selskapene har til dels inntatt ulike standpunkter. Det har fra enkelte vært hevdet at da er det intet selskap som etter vilkårene svarer (jfr. § 5), og følgelig må skaden dekkes av selskapene i fellesskap, jfr. § 7. Andre har hevdet at det selskap må svare som hadde forsikringen da skadelidte første gang søkte lege etter 1990 (lovens ikrafttredelse). Det har også vært antydet den løsning at det selskap som hadde dekningen da skaden ble konstatert etter § 21 skulle være ansvarlig i slike tilfeller. Yforsl. § 5, som bestemmer hvilken forsikringsgiver som skal dekke skaden, kan bare anvendes for å avgjøre hvilken forsikringsgiver som skal ansees ansvarlig for en konkret skade som omfattes av loven - dvs avgjøre hvem som må bære skaden dersom det har vært flere forsikringsgivere etter lovens ikrafttreden. Selv om det ikke er uttalt noe eksplisitt om slike situasjoner i loven eller i dens forarbeider, kan det ikke ha vært lovgivers mening at § 5 skulle medføre at ingen forsikringsgiver er ansvarlig for skaden i slike tilfeller, med den konsekvens at YFF må dekke skaden. YFF skal, som det fremgår av lovens § 7, dekke skader når det ikke foreligger gyldig forsikring. Og i slike tilfeller har YFF regress mot den uforsikrede arbeidsgiver, jfr. Yforsl. § 8 , annet ledd, siste setning. YFF vil åpenbart ikke ha regress mot en arbeidsgiver som har tegnet lovpliktig forsikring fra 01.01.90.

Basert på foranstående må loven anvendes slik: En skadelidt melder skade etter 01.01.90, og skaden omfattes av loven fordi vedkommende først oppdaget skaden etter denne dato, jfr. § 21. Dersom skadelidte har besøkt lege for den aktuelle lidelse både før og etter 01.01.90 (men altså uten å ha oppdaget skaden i § 21s forstand før 01.01.90), må vedkommendes første legebesøk etter 01.01.90 være avgjørende for hvilken forsikringsgiver som skal bære skaden. Var det på det tidspunkt ikke tegnet yrkesskadeforsikring, må YFF bære skaden i samsvar med § 7 og med regress etter § 8. Konklusjon:

Arbeidsgruppen mener at selskapene bør legge følgende kriterier til grunn for sin praksis, hvilket er i tråd med flere selskapers eksisterende praksis:

  1. Det selskap som hadde forsikringen på det tidspunkt skadelidte første gang konstaterte skaden i § 5's betydning etter lovens ikrafttreden (01.01.90) skal bære kostnadene.
  2. Dersom skadelidte var sammenhengende sykemeldt pga. yrkesskaden fra 1989 til 1990, skal det selskap som hadde forsikringen for vedkommende arbeidsgiver fra 01.01.90 bære skaden, forutsatt at vedkommende forøvrig omfattes av Yforsl., jfr. § 21.
  3. Var skadelidte på det tidspunktet han søkte lege første gang etter 01.01.90 ansatt hos en arbeidsgiver som ikke hadde tegnet yrkesskadeforsikring, bærer YFF kostnadene.

Denne praksis er blitt fulgt i en rekke saker det siste året. Man må kunne si at dette nå er en omforenet, etablert praksis.

10 Skadelidte sluttet i arbeid før lovens ikrafttredelse

Det har vært hevdet at loven også må gjelde i de tilfeller hvor skadelidte hadde sluttet i arbeid før lovens ikrafttredelse. Forsikringsselskapene har ment at det kun er de som var arbeidstakere på det tidspunkt loven trådte i kraft som omfattes av loven.

Det foreligger tre uttalelser til støtte for forsikringsselskapenes syn, nemlig:

  1. Justisdepartementets uttalelse av 11.04.94
  2. FSN 2186, FSN 2187 (omgj.FSN 2385), FSN 2365

Den endelige avklaring kom med HR avgjørelse i Tollefsendommen 04.06.1999 hvor det konkluderes med at forsikringen bare omfatter arbeidstakere som en arbeidsgiver på et eller annet tidspunkt har hatt plikt til å forsikre..

11 Konsekvensene av at det var tegnet andre forsikringer som også omfatter samme skade.

I mange tilfeller hadde arbeidsgivere allerede på 80-tallet tegnet forsikringer som omfattet yrkesskader. Slike forsikringer kunne også benevnes som Trygghetsforsikring, personalkasko etc. Forutsatt at det ved et konkret skadetilfelle foreligger en slik forsikringsdekning som også omfatter skaden, mener arbeidsgruppen at denne må være primær i forhold til en yrkesskadeforsikring. Slike situasjoner kan lett oppstå pga. bestemmelsen i Yforsl. § 21.

Arbeidsgruppen mener altså at i tilfelle hvor en skade både kan kreves dekket under f.eks. en personalkasko som var tegnet før01.01.90 og av en yrkesskadeforsikring tegnet etter 01.01.90, skal det selskap som hadde tegnet personalkasko normalt behandle saken og utbetale erstatning til skadelidte så snart det er avklaret at slik forsikring forelå. Vedkommende selskap må i slike tilfeller beregne erstatningen etter de regler som gjelder for de ulike forsikringsdekningene, og utbetale erstatning til skadelidte etter det alternativ som gir høyest erstatningssum til skadelidte.

KAPITTEL 3 Yrkesskadeforsikring i landbruk (ulønnede tjenester)

12 Innledning

Yrkesskadeforsikringen dekker skade og sykdom som påføres arbeidstaker i arbeid hos arbeidsgiver i arbeidstiden. I dette ligger det et krav om at årsaken skal være egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet og at skaden eller den skadelige påvirkning må ha foregått på arbeidsstedet i arbeidstiden. Dette medfører at vi må klarlegge:

  1. Hvilket arbeid utføres på et gårdsbruk.
  2. Hvem er å anse som arbeidstaker/ arbeidsgiver på et gårdsbruk.
  3. Hvilke områder på et gårdsbruk omfattes av begrepet arbeidsstedet.

Innledningsvis er det greit å minne om at det gjennom forskrifter er gitt unntak for forsikringsplikt i viss tilfeller . Yrkesskadeforsikringen gjelder ikke for ulønnet arbeid og enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres for privatpersoner. Vi må derfor også klarlegge når bonden engasjerer hjelp i egenskap av å være privatperson og når han engasjerer hjelp i egenskap av å være næringsdrivende.

12.1 Forskrift om yrkesskadeforsikring 1989

Yrkesskadeforsikringsloven gjelder ikke for:

  1. Ulønnet arbeid, eller ulønnet verv som utføres for privatpersoner eller for private organisasjoner, foreninger m.v.
  2. Enkeltstående arbeidsoppdrag som utføres av privatpersoner.
  3. Arbeid som utføres for privatpersoner når gjennomsnittlig arbeidstid utgjør mindre enn 10 timer pr. uke.

De særskilte problemstillinger som oppstår i landbruket har ikke vært vurdert i arbeidet med utarbeidelsen av loven. Ingen av bøndenes representanter har vært høringsinstans. De generelle begrunnelsene som fremgår av forarbeidene kommer imidlertid til anvendelse.

13 Lovens begrunnelse

Når man skal skissere rammen for yforsl dekningsomfang i tilknytning til arbeid på et gårdsbruk,kan det være nyttig å ha klart for seg hva som er lovens begrunnelse ihht.Ot.prp nr 44 1988-89, side 40.

I forarbeidene er det uttrykkelig nevnt 4 hovedhensyn for lovens begrunnelse :

  1. Arbeidstakere bør ut fra et grunnleggende rettferdighetssynspunkt ikke selv bære følgene av arbeidsulykker og skadelige påvirkninger i arbeidsforhold. Tradisjonelt utsettes en arbeidstaker for en risiko som følge av virksomheten på en arbeidsplass som de bare i liten grad selv kan kontrollere.
  2. Arbeidsgiver kan gjennom forsikringsordningen bære deøkonomiske følgene av yrkesskader som en beskjeden produksjonskostnad.
  3. Ved å velge ansvar uten skyld som ansvarsgrunnlag kan detforebygge konflikter på arbeidsplassen.
  4. Dekning på objektivt grunnlag skal også sikre likhetarbeidstakere imellom.

Under henvisning til den risiko arbeidet kan medføre,har lovgiver funnet det rimelig at arbeidstaker skal være sikret mot økonomisk tap som følge av skade eller sykdom påført i arbeid. Dette medfører at det ikke er grunnlag for en utvidende fortolkning av yforsl til også å gjelde forhold hvor risikoen ved arbeidet ikke gjør seg gjeldende. Det er følger av egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet som er tiltenkt å være omfattet av loven. Det innebærer at skade eller sykdom som ikke har noen årsakssammenheng med deltakelsen i yrkeslivet faller utenfor.

14 Hva er et gårdsbruk og når er det næringsvirksomhet

Disse problemstillinger er ikke behandlet i tilknytning til yforsl, og vi må derfor vurdere dem ut ifra lovgivers syn i andre lover.

14.1 Jordloven

Når det gjelder jordloven påpeker lovgiver at det er et formål å holde hele gårdsbruket samlet. Det gis derfor ikke tillatelse til fradeling hverken av våningshus eller kårbolig. Begrunnelsen som gis er at disse bygningene er en viktig del av et gårdsbruks driftsenhet.

14.2 Skatteloven

Når det gjelder skattelovens regler, går det et skille mellom gårdsbruk som er næringsvirksomhet og de gårdsbruk som anses for å være eierens hobbyvirksomhet og som klassifiseres som bolig eller fritidsbolig. Problemstillingen er behandlet i RT 1985-319 utifra skattelovens virksomhetsbegrep.

Det sentrale i virksomhetsbegrepet er at næringsvirksomheten objektivt sett må være egnet til å gi overskudd. Dersom en jordbrukseiendom ikke har rimelig mulighet for å kunne gå med overskudd på sikt, vil man i skatterettslig sammenheng konkludere med at det ikke er næringsvirksomhet. Gårdsbruket regnes da som hobbyvirksomhet og ligningsmessig anses det som bolig eller fritidsbolig. Når gårdsbruket er å anse som næringsvirksomhet vil hele gården inkludert alle bygninger være omfattet av næringsvirksomheten i skatterettslig forstand.Det gjøres oppmerksom på at det kan være tegnet landbruksforsikring også for fritidsbruk. Dette fordi landbruksforsikringenbenyttes på alle konsesjonspliktige eiendommer. Begrunnelsen er at det kan være behov for både ansvarsdekningen og yrkesskadedekningen selv om det er et fritidsbruk. Eksempelvis hvor eieren har ansatte en person til å passe på og vedlikeholde eiendommen.

14.2.1 Fradragsberettigede utgifter på gårdsbruk

Utgifter til inntekts ervervelse er i utgangspunktet fradragsberettiget. Når det gjelder våningshuset, kandriftsutgifter som vedlikeholdsutgifter, forsikringspremier og renovasjonsavgift m.m. gå til fradrag. Underskudd ved driftav våningshuset kan trekke fra innenfor rammen av netto næringsinntekt for jordbruk, skogbruk og pelsdyrnæringen.

14.2.2 Skattbar inntekt på gårdsbruk

Bonden vil i tillegg til å bli beskattet av overskuddet av det han selger til tredjeperson, også bli fordelsbeskattet for uttak av naturalia, herunder brensel. Det er endog en særskilt post på næringsoppgaven for uttak av brensel.

For øvrig vises det til at ved samlet realisasjon av et gårdsbruk følges reglene for gårdsbruk og ikke en oppsplitting i bolig og næringsdel. Bor imidlertid bonden i et hus som ikke er omfattet av gårdsbruket, eksempelvis en enebolig på et byggefelt i bygda, vil dette selvfølgelig falle utenfor gårdens næringsvirksomhet. Selv om våningshuset er en del av næringsvirksomheten nyter bonden godt av fritak for skatt for arbeid som utføres av familiemedlemmer på fritiden som medfører verdistigning på bolighuset.

Forutsetningen for fritaket er at arbeidet er utført som fritidsarbeid i henhold til skattelovens § 42.

14.3 Rikstrygdeverkets retningslinjer

Når det gjelder vurdering av hva som er arbeidsstedet på et gårdsbruk i yforsl forstand vil RTVs retningslinjer være til nytte i vurderingen.

Relevante kommentarer i retningslinjene til ftl. § 13-6 gjengis :

Stasjonær virksomhet

I stasjonær virksomhet er trygdedes arbeidsstedførst og fremst i den bygning hvor arbeidet foregår. Hvis bygningen er omgitt av gjerde eller port, gjelder yrkesskadedekningen innenfor porten. Hvis bygningen ikke er inngjerdet,men avgrenset med for eksempel plener oghekk, likestilles dette med inngjerdet område. Arbeidstakers arbeidssted er ikkenødvendigvis hele det område som eies eller leies av arbeidsgiver , men det arbeidsstedet hvor han arbeider.

Større bedriftsområder

En del av større bedriftsområder som for eksempel militære anlegg, sykehus og lignende vil bestå av mange bygninger og nærmest fremstå som et lite samfunn med servicebygg (post,forretninger etc.).. Skader inntruffet innenfor slike områder vil ikke uten videre kunne godkjennes. En kontordame som har sitt arbeid i en bestemt bygning på Ullevål sykehus vil først og fremst være trygdet i den bygningen hvor hun arbeider. Hvis hun skades utenfor bygningen, bør man vurdere om skaden har tilknytning til bedriftsrisikoen. Hun kan for eksempel være ute i et ærend i tilknytning til sitt arbeid, eller skaden kan skyldes forhold som nevnt under avsnittet foran om ”veien til og fra arbeidsstedet”. Det presiseres at ethvert slikt tilfelle må vurderes konkret etter de forhold som forelå. Ut ifra ovennevnte regel er det neppe grunnlag for å skille ut våningshuset fra næringsvirksomheten på gården som en egen privat sone ved praktiseringen av yrkesskadeforsikringsloven. Hele gårdsbruket vil være en næringssone i lovens forstand.

15 Yrkesskaderi tilknytning til gårdsdrift

15.1 I arbeid

Forarbeidene tilloven taler for at den nedre grense for hva som er arbeid i lovens forstand tolkes vidt.Som eksempel kan nevnes Justisdepartementets lovavdelings uttalelse av henholdsvis 19.02.91 og 28.04.92 hvor det konkluderes med atskoleelever under yrkespraksis omfattes av loven . Begrunnelsen som ble gitt var at elevene utsettes for en risiko som følge av virksomheten på en arbeidsplass.Et annet eksempel er de frivillige som hjalp til under OL på Lillehammer. Looc ble pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for alle de frivillige, herunder de som deltok under åpningsseremonien, lovavdelingens uttalelser av 06.07.93 og 17.09.93. En som utfører arbeid på gården vil være i arbeid fra første time som det utføres arbeidsoppgaver i tilknytning til gårdsdriften.Det stilles ikke krav om utbetaling av lønn for at det skal anses å utføres et arbeid i yrkesskadeforsikringslovens forstand. For at man skal være vernet av loven må arbeidsoppgaven som utføres ha tilknytning til driften av gården. Dette medfører at det som bonden og hans familie utfører av oppgaver hjemme og på fritiden på linje med enhver annen husstand, neppe er arbeid som omfattes av yforsl. Unntak gjelder selvfølgelig dersom gårdsgutten som er ansatt på full tid blir skadet idet han er satt til et slikt arbeid. Eksempler på arbeid som faller utenfor lovens dekningsområde er innvendig rengjøring av våningshus, barnepass og matlaging. For øvrig annet stell av hus og hage på fritiden, samt hobbyvirksomhet som ikke har tilknytning til gårdsdriften. Arbeid med vedlikehold av bygninger, herunder våningshus, anses imidlertid som en del av gårdsdriften og man er omfattet av loven fra første arbeidstime.

15.2 Hvem er arbeidstaker og arbeidsgiver i en familiebedrift

Arbeidsgiver er den som utøver selvstendig virksomhet og ikke er i noens tjeneste. De faller utenfor lovens dekningsområde.

Dersom flere familiemedlemmer driver en virksomhet sammen for felles regning og risiko, vil ingen av deltakerne i virksomheten være arbeidstaker i forhold til yrkesskadeforsikringsloven. Dette medfører at som hovedregel vil gårdeiers ektefelle også anses for å drive næringsvirksomhet og faller derfor utenfor lovens vern. Det vises til lovavdelingen i Justisdepartementet sin uttalelse 1066/92. Likeledes vises til at i landbruksforsikringer er ektefelle og samboer definert som sikrede og derved behandlet på lik linje med bonden i mange henseende. Ektefellen har vel som hovedregel en fri stilling og har neppe en arbeidsplikt. Vedkommende er neppe heller underlagt den annen ektefelles instruksjonsmyndighet, og det økonomiske resultatet av driften får også betydning for ektefellen. Det vises til ektefellenes gjensidige underholdningsplikt. Når det gjelder samboere, må det vurderes konkret om vedkommende driver gården sammen med gårdeier for felles regning og risiko. På gårdsbruk hvor far og sønn eier og driver gården sammen for felles regning og risiko, vil begge to falle utenfor lovens vern av arbeidstakere.

Barn og kårfolk som hjelper til på gården uten å være deltakere vil være arbeidstakere i lovens forstand.

15.2.1 Forskrifter i tilknytning til arbeidsmiljøloven

Det er gitt en forskrift som unntar familiebruk i jordbruket fra en rekke bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Med hjemmel i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §2 nr. 5 siste ledd fastsettes at virksomhet i jordbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form unntas fra arbeidsmiljøloven.Dette gjelder likevel ikke virksomhet som lønner arbeidstaker med avløsertilskott.

Bestemmelsen trer i kraft 1. juni 1986.

§ 1. Hva forskriftene omfatter.

Disse forskriftene gjelder for virksomhet i:

  1. Jord- og skogbruk som ikke sysselsetter arbeidstaker
  2. Jord- og skogbruk som drives som familiebruk
  3. Jordbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form, bortsett fra bruk som lønner arbeidstaker med avløsertilskott.

Med virksomhet innen jord- og skogbruk menes også virksomhet som driver husdyrbruk, pelsdyravl, gartneri eller hagebruk selv om virksomheten ikke er knyttet til vanlig jord- eller skogbruk.

15.2.2 Forskrifter i tilknytning til skatteloven

Ektefeller på gårdsbruk vurderes også under et i skatterettslig henseende når det gjelder fastsettelse av personinntekt i skatteloven.

Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 8. desember 1995 med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §55 femte ledd, §60 fjerde ledd og §61 nr. 3.Endret 8 aug 1996 nr. 801, 9 jan 1998 nr. 22, 22 okt 1998.

Forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsetting av personinntekt. §2-5. Aktivitetskravet

Dersom det kan legges til grunn at skattyterens samlede arbeidsinnsats i virksomheten ikke overstiger 300 timer i inntektsåret, skal deltakelsen ikke anses som aktivitet.Dette 300-timersvilkåret avkortes forholdsmessig når skattyteren har vært eier av foretaket bare en del av inntektsåret, eller når foretaket har drevet virksomhet bare en del av inntektsåret.Vilkåret om minst 300 timers arbeidsinnsats gjelder ikke i foretak som nevnt i §5-1.Vilkåret om minst 300 timers arbeidsinnsats gjelder heller ikke i foretak med virksomhet som har vesentlige likhetstrekk med skattyterens lønnede yrke.

Arbeider skattyteren i flere foretak, skal 300-timerskravet vurderes under ett for disse foretakene dersom de har høy grad av innholdsmessig eller økonomisk nærhet.

Kommentarer til §2-5. Aktivitetskravet

Ektefellers arbeidsinnsatsi felles bedrift skal ses under ett i forhold til 300-timerskravet. Med "felles bedrift" menes en bedrift som eies av den ene ektefellen eller begge ektefeller i fellesskap. Det er i denne sammenheng uten betydning at den ene ektefelle er eneeier og om bedriftsformuen eventuelt tilhører den enes særeie. Som "felles bedrift" anses også enhver deltakerinteresse i selskap som deltakerlignes. Det gjelder uansett størrelsen på den ene eller begge ektefellers deltakerandel. Et aksjeselskap kan ikke anses som ektefellers "felles bedrift", selv om de eier hovedparten av aksjene. Foreldres og barns arbeidsinnsats i samme foretak bedømmes hver for seg i forhold til 300 timers kravet. Også samboeres innsats i foretak som eies av den ene eller begge samboere i fellesskap skal ses under ett i forhold til 300-timerskravet. Bestemmelsen avgrenses for samboere på samme måte som for ektefeller. Dette innebærer at innsats i aksjeselskap ikke omfattes av denne bestemmelsen. Grunnet endringer i skattereglene for 2000 vil det komme nye forskrifter, men definisjonene av”felles bedrift” vil neppe bli endret.

15.3 Arbeidstid

Når det gjelder kriteriet ”i arbeidstiden” må det foretas en helhetsvurdering sammen med de andre kriteriene i arbeid og på arbeidsstedet. Det er neppe uvanlig med en fleksibel arbeidstid på et gårdsbruk. Dette kriteriet kan neppe tolkes særlig streng.

16 Soner i landbruket

Det er vanskelig å stille eksakte kriterier for hva som faller innenfor eller utenforyforsl av arbeid på et gårdsbruk. Når vi skal foreta en vurdering i en konkret sak er lovens formål med å gi vern for de spesielle farer som arbeidstaker utsettes for på en arbeidsplass av sentral betydning. På den annen side kan det vel ikke være lovgivers intensjon at bonden og hans familie skal ha et bedre vern enn andre når de utfører arbeid i tilknytning til hjemmet i fritiden.

16.1 Arbeid i tilknytning til vedhogst

Vedhogst er en typisk og risikofylt arbeidsoppgave på et gårdsbruk. Hogging av trær kan ha to funksjoner, både å skaffe ved til fyring og tynning av skog, utmark eller beiteområde.

Ut ifra formålet med loven om å gi arbeidstakeren som utsettes for fare på en arbeidsplass bedre erstatningsrettslig vern, er det riktig å klassifisere alt arbeid med trefelling og kløvjing av ved som arbeid innenfor gårdsbrukets næringsvirksomhet.

For å være vernet av loven må imidlertid den som utfører arbeidet være arbeidstaker og bonden anses som arbeidsgiver for det enkelte oppdrag.Det vil derfor være av betydning hvem som utfører arbeidet og hvilke direktiver som er gitt. Sentralt i denne vurderingen er arbeidsmiljølovens bestemmelser .

Dette er regulert i arbeidsmiljøloven § 3:

Med arbeidstaker mener loven enhver som utfører arbeid i annens tjeneste.

I Fribergs bok arbeidsmiljøloven med kommentarer er det nevnt en rekke momenter til vurderingen av om det foreligger et arbeidstakerforhold. En rekke momenter spiller inn ved vurderingen av om det foreligger et arbeidstakerforhold. Av slike momenter som taler for at det er opprettet et arbeidstakerforhold er:

  1. Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
  2. Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgivers ledelse og kontroll av arbeide.
  3. Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.
  4. Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
  5. Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
  6. Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter og er som regel oppsigelig med bestemte frister.

Det foreligger for øvrig en avgjørelse fra FSN som behandler problemstillingen.

Forsikringsskadenemndas uttalelse:

Publisert: FSN-2967 *

Sammendrag:

YRKESSKADE - Arbeidstaker - Yrkesskadeforsikringsloven §2 bokstav b. Skadelidte ble alvorlig skadet da han den 25.9.93 ble klemt under en gresstransportør tilhørende CMs gårdsbruk. Skadelidte har flere ganger hjulpet CM med arbeid på gården. Angjeldende dag kom skadelidte kjørende forbi, og han stoppet for å prate. På gården holdt de på med å kjøre inn halm som de hadde presset. De skulle også ha gresstransportøren inn på låven, men de fikk det ikke til. Skadelidte gikk bort til transportøren for å se om han kunne hjelpe til. Mens han "holdt på med" båndet falt det ned - og over - skadelidte, noe som har ført til at han er blitt 100% invalid. Spørsmål om skadelidte faller inn under den yrkesskadeforsikring CM som arbeidsgiver har tegnet; således om det her foreligger et arbeidstaker-/arbeidsgiverforhold.

FSN bemerker at det kan foreligge et arbeidstakerforhold selv om det - som her - er tale om en enkeltstående handling som utføres uten vederlag som en vennetjeneste.

Men forutsetningen må være at det foreligger et oppdrag fra arbeidsgiveren. Hva som skal til for at et oppdrag foreligger, må vurderes konkret, og kan i noen grad bero på tidligere forhold mellom partene. Men i det foreliggende tilfelle har arbeidsgiveren verken bedt om eller forutsatt bistand fra skadelidte, hun hadde derimot anmodet om faghjelp til å få utført arbeidet. Det kan da ikke anses å foreligge noe arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold som faller inn under Yrkesskadeforsikringsloven §2 bokstav b. Selskapet gis medhold. Hvis gårdeier selger trær på rot til en utenforstående vil vedkommende være å anse som en selvstendig oppdragstaker med mindre han er underlagt bondens instruksjonsmyndighet og benytter hans maskiner og redskap. Dette vil være et moment som taler for at det foreligger et arbeidstaker/ arbeidsgiverforhold. Venner og bekjente som får lov til å hente ved til eget hus når det måtte passe dem faller i utgangspunktet også utenfor lovens dekningsområde. Motsatt resultat hvis de må møte sammen med gårdbruker og er underlagt hans instruksjonsmyndighet, bruker bondens maskiner og det også hugges til næringsformål. Ved det siste tilfelle vil bonden ha ansvaret for sikkerhetsutstyr og instruksjon. Barn som hjelper sine foreldre med vedhogst vil være omfattet av loven dersom de er gitt i oppdrag å utføre arbeidet og det er i bonden interesse, enten i form av tynning av skog eller til brensel på gården. Når veden er plassert i vedskjulet og barna blir bedt om å hente inn ved til å fyre på peisen en kveldstund, er dette en fritidsaktivitet som faller utenfor loven.

16.2 Arbeid i tilknytning til våningshuset

Selv om våningshuset er en del av gårdsbruket må vi kunne foreta en avgrensning mot fritidsarbeid. Dvs. oppgaver som utføres i de fleste husstander på fritiden. Da er en heller ikke utsatt for de særlige farer som foreligger ved gårdsdriften. Vaskehjelp til våningshuset som må leies inn faller utenfor med mindre det er noen som arbeider over 10 timer pr. uke på gården jr forskriften som er gjengitt på side 1 i notatet.

Hvis vasking og stell av kårboligen er en del av kåravtalen vil dette være et ledd i næringsvirksomhetenogutgifter til arbeidet være fradragsberettiget.

Arbeid som utføres i tilknytning til våningshuset er en del av næringsvirksomheten dersom lønnen til utføring av et slikt arbeid vil være fradragsberettiget eller aktivieringspliktig i henhold til skatteloven. Da er det å anse som en del av næringsvirksomheten. Her vil grensen til den selvstendige oppdragstaker ofte medføre at arbeideren ikke omfattes av loven.

16.3 Nabohjelp / byttearbeid

Det er ikke uvanlig at naboer hjelper hverandre i landbruket. Ved utførelse av et slikt arbeid må det vurderes ut fra skille mellom arbeidstaker og en selvstendig oppdragstaker om naboen er dekket under yforsl. Er naboens hjelp av mer tilfeldig karakter og underlagt bondens instruksjonsmyndighet og bonden bærer risikoen for arbeidsresultatet er det nærliggende å karakterisere naboen som en arbeidstaker. Dersom to bønder avtaler et noe mer organisert byttearbeid, kan dette være en form for samdrift som tilsier at ingen av dem er å anse som ansatt.Det kan som eksempel foreligge avtaler om at 6 timer treskekjøring tilsvarer 3 timer traktorkjøring.

Når nabobonden benytter sine egne maskiner som yrkesutøvere taler dette for å anse han som en selvstendig oppdragstaker. Det er avsagt en nemndsavgjørelse som belyser denne problemstillingen, samt konsekvensene av den informasjon som gis av assurandørene ved tegning.

Forsikringsskadenemndas uttalelse

Publisert: FSN-2889 *

Sammendrag:

YRKESSKADE- Arbeidstaker - i arbeid - på arbeidsstedet - Yrkesskadeforsikringsloven §2 og §10.Forsikringstakerens (klagers) gjerdesag sto plassert hos skadelidte (klagers nabo) pga. et tidligere lån. Klageren trengte en stige, og han ba skadelidte om å lage en til ham til neste dag. Klager kjørte materialene over til skadelidte, og skadelidte brukte klagers sag. Under dette arbeidet kappet skadelidte tre fingre. Spørsmål om skadelidte kan kreve yrkesskadeerstatning over Forsikringstakerens landbruksforsikring i Gjensidige, hvilket selskapet avviser under henvisning til at det ikke var et arbeidsgiver/ arbeidstakerforhold mellom skadelidte og forsikringstakeren. Skaden skjedde heller ikke i arbeidstiden og på arbeidsstedet. Subsidiært spørsmål om selskapets informasjon om yrkesskadedekningens omfang, gitt til forsikringstakeren ved tegningen, evt. utvider selskapets ansvar overfor skadelidte utover det som følger av Yrkesskadeforsikringsloven.

FSN bemerker at selv om det trolig ikke foreligger noe tradisjonelt arbeidsgiver/arbeidstakerforhold mellom forsikringstakeren og skadelidte, er dette neppe avgjørende slik forholdene i dette tilfelle ligger an. Nemnda legger da vesentlig vekt på det spesielle ved denne landbruksforsikringen, særlig da den informasjon forsikringstaker fikk i forbindelse med tegningen. Det foreligger skriftlig uttalelse fra tre av selskapets agenter om den informasjon de på grunnlag av selskapets opplysninger har bragt videre. Det heter her at «Yrkesskadeforsikring for ulønnet arbeidshjelp er ment å dekke alle utenom kunden selv og ektefelle når de blir satt til å utføre et arbeidsoppdrag for ham (-vennetjeneste, nabohjelp, byttearbeid o.l.)». Ut fra denne informasjon, antar nemnda selskapet må hefte for skaden. Forsikrede gis medhold. Forsikringsselskapet ble ansett ansvarlig men ikke på grunnlag av at vedkommende var å anse som arbeidstaker, men på grunn av misvisende informasjon gitt kunden.

16.4 Fritidsaktivitet /hobbyer

Innledningsvis påpeke at det også for bønder går et skille mellom arbeid og fritidsaktiviteter/hobby. Arbeid i tilknytning til hobbyvirksomhet faller utenfor næringsvirksomheten. Forskriften om arbeid for privatpersoner kommer her til anvendelse dersom det leies hjelp. Plenklipping, stell av hekk ogroser vil som hovedregel være sysler knyttet til hjemmet som ikke er en del av gårdsdriften. Haven rundt våningshuset kan ikke anses som en del avnæringsvirksomheten. Annerledes kan det stille seg ved store plenområder rundt loven. Her foreliggerdet også en særskilt plikt til å hole gresset nede av hensyntil brannfare. Innhøsting av bær og frukt vil falle utenfor yforsl med mindre bonden også selger av innhøstingen slik at dette er en del av næringsvirksomheten. Dette må betegnes som en hobbyaktivitet på lik linje med andre som har bær og frukttrær i hagen. Et annet eksempel på en fritidsaktivitet kan være birøkting dersom dette ikke innberettes som inntekt.

Hestehold som ikke er en del av driften vil også være en fritidsaktiviet. Det medfører at blir et av husstandsmedlemmene skadet under ridning er dette neppe under utøvelse av arbeid. Annerledes kan det stille seg hvis gården driver stall som en del av virksomheten og trening av hester er en del av inntektsgrunnlaget.

For øvrig kan det foregå mange andre hobbyvirksomhet som ikke er næringsvirksomhet og som må klassifiseres som fritidsaktiviteter og ikke arbeid.

16.5 Mindreårige barn og arbeid.

Barn som er med foreldrene i fjøset fordi foreldrene skal ha tilsyn med dem, vil ikke være omfattet av loven da barna neppe kan anses for å være i arbeid. Hjelper de imidlertid til i form av å mate dyr, plukke stein på jordet o.l. kan det være arbeid og da er de vernet av loven. Her må det skilles mellom hva som er arbeid og hva som er lek.For å karakterisere hjelpen som arbeid måbarnavære satt til å utføre et bestemt arbeidsoppdrag. Det er vel tvilsomt om barn under skolepliktig alder kan anses for å være i arbeid.

16.6 Nye næringer.

Gårdsturisme er en ny næringsvei i landbruket. Dersom turisten utfører arbeidsoppgaverpå gården må det vurderes om dette er ”arbeid” som omfattesav yforsl eller en fritidsaktivitet. Eksempel på dette er barn og voksne som reiser på ferie til et gårdsbruk og en del av opplevelsen er å ta del i arbeidet på gården. I utgangspunktet erturistene på gården ikke der som ordinære arbeidstaker, men som en turist hvor de endog betaler for å være der og deres aktiviteter er en den av ferieopplevelsen. Gårdbrukeren kan neppe stille krav til at de skal utføre arbeidsoppgaverog de mottar neppe lønn. Dette er en parallell til unge jenter som hjelper til i stallen og steller med hesten for å få lov til å ri. Når det skal vurderes om turistene er” i arbeid ” i yrkesskadeforsikringslovens forstand, må dette vurderes konkret i det enkelte tilfellet og det bør tas utgangspunkt i avtalen som er inngått, sammenholdt medmarkedsføring og informasjon om oppholdet i den konkrete sak. Det enkelte tilfellet må vurderes opp mot momentene som er angitt fra arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakerbegrepet og uttalelser fra Justisdepartementet. Frivilliges innsats på ridesentre 0096/90.

Her vises det til at det her ikke noe vilkår at arbeidet er lønnet, og det er heller ikke noe unntak for kortvarige arbeidsforhold eller arbeid av begrenset omfang. Elever under yrkespraksis 3149/90

Formålet med loven må imidlertid sies å tale for at den nedre grensefor begrepet ”arbeid” settes relativt lavt. I den grad elever under praksisopphold utsette for en risiko som følge virksomheten på en arbeidsplass, syntes det rimelig at de har samme forsikringsdekninger som ordinære arbeidstakere. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering i den konkrete sak, men det er helt åpenbart at grensen for når en anses for å utføre arbeid er relativt lav.

KAPITTEL 4 Yrkesskadeforsikringslovens dekningsomfang ved bruk av hjemmekontor

17 Innledning

Samfunnsutviklingen går i retning av en økende grad avfleksible arbeidsordninger, herunder bruk av hjemmekontor. Hensikten med dette notatet er å belyse problemstillinger i tilknytning til yforsl dekningsomfang der arbeidstaker har hjemmekontor/ arbeider hjemme.

18 Ulike typetilfeller hvor arbeidstaker arbeider hjemme

  1. En arbeidsgiver med felles hovedkontor har en rekke ansatte selgere i hele landet.Selgerne benytter hjemmet som sitt kontor til å utføre papirarbeid i tilknytningen tiljobben. Dette kan være detaljert regulert i arbeidsavtalen og arbeidstaker kan ha ensærskilt godtgjørelsefor å benytte hjemmet som bedriftens "kontor" på stedet.
  2. Ansatte som har "kontor" både hjemme og hos arbeidsgiver,men som har en fleksibelarbeidsordning hvor vedkommende eks. arbeider hjemme en dag i uken uten at dette erytterligere formalisert. Arbeidstakeren kan enten ha et eget kontor i boligen eller hanbenytter kjøkkenbordetog en transportabel PC for å utføre sitt arbeid.
  3. Hjemmevakt hvor den ansatte må være tilgjengelig for arbeidsgiver og tilkalles etterbehov, eksempelvispoliti- og brannmenn.
  4. Den ansatte som etter endt arbeidsdag tar med papirarbeidhjem på frivillig basis.

Ovennevnte eksempler viser at det finnes mange forskjellige typetilfeller av arbeidstakere som utfører arbeidsrelaterte oppgaver i hjemmet. Det er derfor ingen enkel oppgave å oppstille klare regler for yforsls dekningsomfang ved yrkesskader som skjer i hjemmet. Som et utgangspunkt bør skillet mellom arbeid og fritid være restriktivt, ellers blir alt flytende og ukontrollerbart.

19 Lovens begrunnelse

Når man skal skissere rammen for yforsl dekningsomfang i tilknytning til hjemme-kontor/arbeid,kan det være nyttig å ha klart for seg hva som er lovens begrunnelse ihht.Ot.prp nr 44 1988-89, side 40. I forarbeidene er det uttrykkelig nevnt 4 hovedhensyn for lovens begrunnelse :

  1. Arbeidstakere bør ut fra et grunnleggende rettferdighetssynspunkt ikke selv bære følgeneav arbeidsulykker og skadelige påvirkninger i arbeidsforhold. Tradisjonelt utsettes enarbeidstaker for en risiko som følge av virksomheten på en arbeidsplass som de bare i litengradselv kan kontrollere.
  2. Arbeidsgiver kan gjennom forsikringsordningen bære deøkonomiske følgene avyrkesskader som en beskjedenproduksjonskostnad.
  3. Ved å velge ansvar uten skyld som ansvarsgrunnlag kan detforebygge konflikter påarbeidsplassen.
  4. Dekning på objektivt grunnlag skal også sikre likhetarbeidstakere imellom.

Under henvisning til den risiko arbeidet kan medføre,har lovgiver funnet det rimelig at arbeidstaker skal være sikret mot økonomisk tap som følge av skade eller sykdom påført i arbeid. Dette medfører at det ikke er grunnlag for en utvidende fortolkning av yforsl til også å gjelde forhold hvor risikoen ved arbeidet ikke gjør seg gjeldende.

Det er følger av egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet som er tiltenkt å være omfattet av loven. Det innebærer at skade eller sykdom som ikke har noen årsakssammenheng med deltakelsen i yrkeslivet faller utenfor.

20 Lovens dekningsområde - YFORSL § 11

Yrkesskadeforsikringen skal dekke skader og sykdommer som påføres arbeidstaker i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. I dette ligger det krav om at årsaken skal være egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet og at skaden eller den skadelige påvirkning må ha foregått på arbeidsstedet i arbeidstiden. Det å jobbe på et kontor innebærer erfaringsmessig liten risiko for skade. Lokalitetene hos arbeidsgiver er hans ansvar. Når hjemmekontor benyttes vil lokalitetene som hovedregel være den ansattes ansvar og arbeidsgiver harliten innflytelse på lokalitetene i hjemmet. Dette kan stille seg annerledes dersom det foreligger en detaljert avtale hvor arbeidsgiver stiller krav og bekoster innredning og utstyr på hjemmekontoret. Arbeidsmiljøloven oppstilleren rekke krav til lokalitetene på enarbeidsplass i §§ 7-13.

Ved bruk av hjemmekontor vil disse reglene i beste fall kun gjelde det rom i huset sombenyttessom hjemmekontor,den øvrige delen av boligen er arbeidsgiver uvedkommende.

Det bør også skader som eventuelt oppstår i den øvrige delen av boligen være.

20.1 Arbeidssted

I de tilfellene hvor arbeidsgiver bekoster innredningen og eller betaler husleie for etspesifikt rom i husetvilarbeidsstedet væreet avgrenset rom i huset. Av bevismessige grunner må det være grunnlag for en restriktiv holdning for hva som skal betegnes som arbeidsstedet når det benyttes hjemmekontor. Det vises til at de alminnelige farer for hjemmeulykker ikke er et utslag av arbeidsrisikoen. Eksempelvis barneleker som flyter rundt i huset,glatte gulv eller en bratt trapp som ikke er forskriftsmessig. I motsetning til en vanlig arbeidsplass har neppe arbeidsgiver samme kontroll eller ansvar for arbeidsmiljøet på et hjemmekontor. Spørsmålet om hva som omfattes av begrepet

arbeidsstedkan oppstå i tilknytning til om arbeidstakeren er kommet frem til, eller har forlatt arbeidsstedet når hendelsen inntreffer. Arbeidstaker er som hovedregel ikke trygdet på vei til og fra arbeidet. Når vi vurderer om en skade er inntruffet på arbeidsstedet skjelner man mellom arbeidstakere som har fast arbeidssted (stasjonær) og arbeidstakere med skiftende arbeidssteder (ambulerende). Når det gjelder stasjonær virksomhet, er arbeidsstedet nødvendigvis ikke hele det området som eies eller leies av arbeidsgiver, men det er arbeidsstedet hvor han arbeider.For at en skade skal godkjennes utenom et slikt område,må skaden ha skjedd innenfor bedriftens risikområde.Hvis en skade skjer utenfor arbeidsgivers bygning,bør man vurdere om skaden har tilknytning til bedriftsrisikoen. Utifra ovennevnte må det være berettiget å konkludere med at det i utgangpunktet kun er det rom som benyttes som hjemmekontor som omfattes av begrepet arbeidssted. Det medfører at når en arbeidstakeren beveger seg andre steder i huset vil han som hovedregel ikke være omfattet av yforsl, eksempelvis spisepausen på kjøkkenet. Dette fordi skader som da måtte oppstå neppe er et utslag av en særskilt risiko ved arbeidsstedet. Her blir det et skille sett i forhold til om vedkommende hadde arbeidet i arbeidsgiverens lokaler,da ville han ha vært omfattet i kantinen i spisepausen. Når det gjelder kombinasjonen av stasjonær og ambulerende virksomheter, eks. en selger som deler sin arbeidstid mellomhjemmekontor og kundebesøk, vil vedkommende være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til hjemmekontoret.

Et annen problemstilling vedrørende reise i arbeidstiden er levering av barn i barnehage. Her må man skille mellom de tilfellene hvor barn levers på veien, ved bruk av vanlige reiserute, og de tilfellene hvor arbeidstaker må kjøre en avstikker på veien for å levere i barnehagen. En slik ekstra avstikker må ekskludere yforsl vern, da dette er parallelt med å gå private ærender i lunsjen.

Avslutningsvis bemerkes at selv om man befinner man seg utenfor område som er definert som arbeidssteder man ikke avskåret fra dekning dersomskaden er et klart utslag av arbeidsrisikoen.

20.2 I arbeid

I tillegg til kravene om på arbeidsstedet i arbeidstiden, er detet krav om at skaden må skje under utførelse av arbeidsoppgaver. Dette medfører et krav om at det også må utføres arbeidsoppgaver i arbeidsgivers tjeneste for at man skal være dekket av loven. Formålet med loven taler for at den nedre grense på hva som er arbeid i lovens forstand må tolkes vidt, men også her må man ha i erindring at det er risiko som følge av virksomheten på en arbeidsplass som skal legges til grunn.Et eksempel på en arbeidssituasjonvil være en som arbeider på PC på hjemmekontoret i arbeidsgivers tjeneste. Derimot vil surfing på Internett eller skriving av private brev på kveldstidikke værearbeid for arbeidsgiver.

Et eksempel på en situasjon som neppe er omfattet av loven er en person som på kveldstid skummer igjennom arbeidsdokumenter samtidig som han ser på TV.I sliketilfeller kan en også stille spørsmålstegn ved om kravet til arbeidssted er oppfylt,med mindre arbeidet er pålagt av arbeidsgiver som hjemmearbeid. Sagt m.a.o. vil en del gjennomlesning og forberedelser i hjemmet ikke bære preg av å være et arbeidsoppdrag som utføres i arbeidstiden på arbeidsstedet. Det som bør være avgjørende i tvilstilfeller er om skaden er utslag av arbeidsrisikoen eller de generelle farer i hjemmet.

20.3 I arbeidstiden

Skader som pådras i fritiden er ikke dekket. Med arbeidstid menes det fastsatte tidspunktet fra arbeidets begynnelse til arbeidets slutt. Et av formålene med hjemmekontor kan værefleksibel arbeidstid slik at arbeidsavtalen kun definert et antall arbeidstimer pr. uke.

Når det skal vurderes om en skade er skjedd iarbeidstiden bør det tas utgangspunkt i den enkeltes arbeidsavtale. Dersom det ikke er avtalt noe særskilt på dette punkt, børarbeidsgivers alm.arbeidstid være utgangspunktet for vurderingen.

I praksis har man ikke vært så streng når det gjelder dette kravet. Dette vilkåret må sees i en totalvurdering sammen med vilkårene på arbeidsstedet og i arbeid for arbeidsgiver.

Helt sentralt i den konkrete vurdering av om et skade-/sykdoms- tilfellet er en yrkesskade eller ikke vil være ordlyden i arbeidskontrakten. Dette illustrerer at arbeidsgivere kan være med på å lage en oversiktlig ramme ved å benytte en detaljert arbeidskontrakt.

21 Teori og rettspraksis på området

Problemstillingene i tilknytning til hjemmekontor/arbeid i hjemmet er ikke direkte omhandlet i forarbeidene til loven. Det som finnes av materialet som kan gi momenter til vurderingene er en lagmanns-rettsdom, noen få avgjørelser fra Forsikringsskadenemnda og Trygderetten. Likeledes er det skrevet noe i retningslinjene for trygdeetaten vedrørende folketrygdlovens yrkesskadedekning.

21.1 Rikstrygdeverkets retningslinjer

Hvilende vakt

En arbeidstaker som i tillegg til sitt vanlige arbeidpå arbeidsstedet har hvilende vakt ihjemmet, anses som hovedregelikke som trygdet på vei til og fra arbeidsstedet.Når vedkommende har hjemmevakt vil han først være yrkesskadetrygdet fra og med dettidspunkt utkallingen kommer pr. telefon.

Veien til og fra arbeidsstedet

Skader som skjer på veien til og fra arbeidsstedet faller som hovedregel utenforyrkesskadedekningen.Begrunnelsen for å holde slike skader utenfor yrkesskade-dekningen er at de vanligvis ikke skyldes bedriften eller dens spesielle risiko, men enalminnelig trafikkrisiko. Den som imidlertid har selve bilen som arbeidssted, eksempelvisyrkessjåfører, vil også være omfattet av yrkesskadedekningen til og fra hjemmet hvis hanetter avtale med arbeidsgiver skal ha bilen parkert hjemme.

21.2 Trygderettens avgjørelser

Trygderetten 1994-02-10

Skade skjedd under pakking av private eiendeler i en Norad tjenestebolig.

Skadelidte hadde en 2-årskontrakt med Norad med tjenestegjøring som visekonsul/fredskorpsleder da det inntraff en hendelse i tjenesteboligen under pakking av personlige eiendeler for hjemsendelse. Hun falt i stor fart mot steingulvet og skadet ribben og tenner. Da hendelsen skjedde i hjemmet etter kontortid, og da boligen den aktuelle kveld ikke ble benyttet i arbeidsøyemed, slik den av og til ble gjort, fant retten ikke å kunne godkjenne skaden som yrkesskade.

Trygderetten 1996-10-03

Skadelidtearbeidet som legemiddelkonsulent da han på vei hjemmefra til kundebesøk kl 0800 mistet kontrollen over bilen. Han ble ved denne hendelsen påført en ryggskade.

Retten kom til at ulykken skjedde på reise mellom arbeidsplass og kundebesøk og at skadelidte måtte ansees for å ha vært i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden da ulykken inntraff. Vedkommende hadde vært inne på sitthjemmekontor den aktuelle morgen for å forberede møte før han satte seg i bilen.

Trygderetten 1989 93-244

Skadelidte ble påkjørt i egen bil på vei hjem etter endt overtidsarbeid.

Retten drøftet om det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at man ikke eryrkesskadetrygdet underreise til og fra arbeidet. Den ankene part var service tekniker ogavhengig av bil i sitt daglige arbeid. Han måtte også ha bilen tilgjengelig hjemme fordihan når som helst kunne bli utkalt til oppdrag utenfor den regulerte arbeidstid. Disseforhold var ikke tilstrekkelig til ålikestille den ankene parts kjøring med transportorganisert av arbeidsgiver. At den ankene part hadde nærmest kontinuerlig bakvakt medegen bil ble ikke tillagt vekt. Det forelå heller ikke spesielle risikomomenter somyrkesskadetrygden har som målsetting å dekke.

21.3 Forsikringsskadenemdas avgjørelser

Forsikringsskadenemnda FSN 1942

Ulykkesskade på et gårdsbruk.

Sikrede ble truffet av steinsprut fra en roterende slåmaskinen på sin egen gård. En sten traff høyre øye slik at han mistet synet på dette øyet. Spørsmålet var om dette var en yrkesskade fordi da falt ulykkesskaden utenfor personalkaskoen som var tegnet av sikredes hovedarbeid da han arbeidet som opplæringskonsulent. Gården han eide ble drevet av en ansatt som nemnda oppfattet forutsetningsvis skulle utføre alt arbeid med driften. I den grad forsikrede deltok i arbeidet skjedde det på frivillig basis. På den bakgrunn synes det ikke naturlig å oppfatte en skade som forsikredepådro seg som en yrkesskade.

Forsikringsskadenemnda FNS 2316

Ulykkesskade, skadelidte som jobbet som resepsjonist var på vei til arbeidet da hun falt på isen ved siden av kontorinngangen inne på arbeidsgivers fabrikkområde.

Skaden er akseptert som yrkesskade av trygdemyndighetene,men selskapet har avslått krav om yrkesskadeerstatning medden begrunnelse at skaden ikke skjedde mens skadelidte var i arbeid.

Nemnda viser til at uttrykket i arbeid gir rom for flere tolkninger, men nemnda finner ikke å kunne se at selskapets standpunkt er uriktig. Nemnda henstilte selskapet til å overveie sitt avslag på nytt.

21.4 Lagmannsrettsavgjørelser

Borgarting lagmannsrett , dom av 4 desember 1998

Flyger skadet etter fall i en forretning i Seattle under hvileperioden før han skulle fly tilbake til Norge, den såkalte 24 timers regelen.

Lagmannsretten konkluderte med at flygeren ikke var i arbeid da skaden skjedde. Retten la vekt på at det harmonerer dårlig med en naturlig forståelse av uttrykket arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, selv om man rent faktisk måtte være på stedetfordi flyselskapets ruteopplegg medførte det. Videre viste retten til at skaden ikke kunne sees å være forårsaket av noen økt risiko som følge av hans arbeid,da den hører med til dagliglivets risiko.Skaden kunne ikke begrunnes i noe forhold fra arbeidsgivers side.

Gulating lagmannsrett, dom av 8 oktober 1998

En anleggsarbeider ble skadet under en uformell brakkefest etterendt offisiellfeiring av et tunnelgjennomslag. Hans begrunnelse for ikke å reise hjem tidligere var at han hadde drukket en dram i forbindelse med feiringen på dagtid og ønsket å være helt sikker på at han ikke hadde promille før han skulle kjøre hjem.

Lagmannsretten konkluderte under tvil med at brakken kunne defineres som arbeidssted i relasjon til yforsl § 10. Retten fant derimot ikke at uhellet skjedde i arbeid eller i arbeidstiden.

KAPITTEL 5 Yrkesskadeforsikring ved reiser, beredskapsvakt, utrykning mv

22 Innledning:

For at en skade skal falle inn under yforsl er det en forutsetning at skaden er påført arbeidstakeren

  • 1) i arbeid
  • 2) på arbeidsstedet
  • 3) i arbeidstiden

Det følger av yforsl § 10. Tilsvarende vilkår gjelder etter ftl § 13-6. Alle tre vilkårene må i utgangspunktet være oppfylt. Som vi skal se er imidlertid grensene ikke helt skarpe og tvil vil oppstå i en del situasjoner. Dette notatet er ment å være til hjelp ved vurdering av enkeltsaker men tar ikke sikte på å være uttømmende. Notatet henviser til praktiske typetilfeller og foreliggende praksis og forsøker å angi noen generelle kriterier som vil kunne være til hjelp ved behandlingen av enkelttilfeller. For forståelsen er det også nyttig å ha i tankene hva som var begrunnelsen for å innføre yforsl. Fra Ot prp nr 44 (1988-89) side 8 gjengis: "I denne proposisjonen fremmes forslag om regler som gir arbeidstakerne dekning på objektivt grunnlag ved yrkesskade og yrkessykdom. Dette begrunnes for det første med et rettferdssynspunkt. Arbeidstakerne påtar seg en særskilt og nødvendig risiko i arbeidsgivers og samfunnets interesse. Hvis denne risikoen gir seg utslag i skade, bør det økonomiske tap ses som en produksjonsomkostning som må bæres av arbeidsgiveren…." Det er altså den særlige risikoen for skade knyttet til utførelse av arbeidsom er begrunnelsen. Dette er det viktig å ha i tankene når tvil oppstår. Det er etter lovforarbeidene meningen at tolkningen av den tilsvarende bestemmelsen i ftl (nå ftl § 13-6) skulle gjelde. Trygdens avgjørelser vil derfor være til nytte.

23 Yforsl's forarbeider:NOU

1988:6

Erstatning og forsikring ved yrkesskade

Side:

34 – 35

79 – 80 Ot prp nr 44

1988 – 89

Om lov om yrkesskadeforsikring

Side:

49 – 56

88 – 89 Innst. O.nr. 73

1988 – 89

Lov om yrkesskadeforsikring

Side:

2 – 3

6 – 7

24 Folketrygdlovens bestemmelser:

Ftl kapittel 13. RTV's kommentarer til kapittel 13

25 Teori:

Asbjørn Kjønstad: Folketrygdloven med kommentarer (1998) s. 496 flg. Lovavdelingens uttalelse nr. 2914/93 av 10.01.94.

26 Rettspraksis:

  • 1) Steward dommen - Borgarting lagmannsrett 4.desember 1998 - ankesak 98-00483 A/02
  • 2) Tunnelarbeider dommen - Gulating lagmannsrett 8.oktober 1998 - ankesak 97-01928 (Anke til Høyesterett nektet fremmet av Kjæremålsutvalget etter tvml. § 373 tredje ledd nr 1 ved kjennelse av 8. april 1999 - sak nr. 193 K/1999, nr 26/1999.)
  • 3) Installasjonsinspektøren - Frostating lagmannsrett 18. mars 1999 - sak 98-00805A.
  • 4) El-montør med hjemmevakt - Eidsivating lagmannsrett 22. oktober 1999 - ankesak 98-00864 A
  • 5) Storhusholdningskonsulent - Borgarting lagmannsrett 26. mai 1997 - LB-1995-02403 A

27 Avgjørelser etter ftl:

Trygderetten:
  • 1) 1997-04-24
  • 2) 1997-03-06
  • 3) 1996-10-03
  • 4) 1995-12-07
  • 5) 1995-10-26
  • 6) 1994-02-10
  • 7) 1989 93-244
Annen trygdepraksis:

1) RTV's retningslinjer til ftl § 13-6

28 Forsikringsklagenemnda's avgjørelser

  • 1) FSN 1942Opplæringskonsulent skadet på egen gård drevet av en annen.
  • 2) FSN 2316Fall ved kontorinngangen inne på arbeidsgivers fabrikkområde.

29 Typetilfeller:

29.1 Reise til og fra arbeid:

Hovedregelen er at arbeidstakere ikke er dekket under reise til og fra arbeid. Arbeidstakeren er da verken i arbeid eller på arbeidsstedet og skaden skjer heller ikke i arbeidstiden. Ingen av de grunnleggende vilkårene er således oppfylt. Fra denne hovedregel må det gjøres noen unntak.

29.1.1 Transport organisert av arbeidsgiveren.

I slike tilfeller er man dekket etter yforsl. (eks.: arbeidsgiver har leid buss til å transportere de ansatte i forbindelse med oppdrag) RTV uttaler i sine kommentarutgaver i den anledning:

For at transporten kan anses for å skje i arbeidsgiverens regi er det ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver betaler for reisetid eller yter kjøregodtgjørelse. Det er en betingelse at transporten er organisert av arbeidsgiveren med bruk av arbeidsgiverens egne eller leide transportmidler. Dette er stadfestet av trygderetten i ankesak nr. 2846/72 publ.11a/ 78. Videre anses det heller ikke å være transport i arbeidsgiverens regi om han holder firmabil eller lignende. Dersom den trygdede undervegs fra hjemmet og arbeidsstedet var blitt skadet av farlig arbeidsredskap som han hadde med seg i bilen, ville skaden likevel blitt godkjent som en yrkesskade.

I noen tilfeller anses en arbeidstaker for å være på arbeidsstedet allerede på veien hjemmefra.For eksempel vil en som begynner/ avslutter arbeidet i hjemmet kunne omfattes av yrkesskadedekningen på veien mellom hjemmet og det faste arbeidsstedet, se Trygderettens kjennelse av 25. september 1975, ankesak nr. 1183/73 publ. nr. 11/8.Det må i slike tilfeller stilles visse krav til et såkalt "hjemmekontor". Ved vurderingen bør det blant annet legges vekt på om det av hensyn til arbeidets art er nødvendig å begynne/ avslutte dette i hjemmet. En som har selve bilen som sitt arbeidssted, f.eks. en yrkessjåfør, vil også omfattes av yrkesskadedekningen til og fra hjemmet, hvis han/ hun etter avtale med arbeidsgiver skal ha bilen parkert hjemme. Det samme gjelder personer som medbringer varer i bilen for distribusjon til kunder, f.eks. salgskonsulenter

Se også Trygderettens avgjørelse i ankesak 1558/96. I densaken hadde skadelidte dratt til kontorstedet for å kjøre videre sammen med kolleger til datakurs.Noe arbeid var ikke påbegynt på kontoret og transporten videre var ikke organisert av arbeidsgiveren, men ansett som en hensiktsmessig ordning. Trygderetten anså ikke reisen som organisert av arbeidsgiveren.

29.1.2 Veien til arbeidsstedet medfører en særlig risiko.

I slike tilfeller er man også dekket etter yforsl. I NOU 1988: 6 side 35 er nevnt situasjoner der veien går gjennom spesielt ulendt terreng eller over usikker is eller på annen måte medfører en særlig risiko. Dette gjelder likevel ikke dersom arbeidstakeren frivillig har tatt en særlig risikofylt snarvei i stedet for den naturlige veien. Tilsvarende må reise som må karakteriseres som utrykning, gi grunnlag for dekning ved skader. Det kan være aktuelt for leger, brannmenn eller andre som har beredskap utenfor fast arbeidssted, men som i påkommende tilfeller må komme seg raskest mulig frem til et bestemt sted. RTV uttaler i sine kommentarutgaver i den anledning:

Trygderetten har i en kjennelse av 16. desember 1987 (ankesak nr. 941/85) godkjent en ulykke som skjedde på veg fra hjemmet til arbeidsstedet i egen bil. Ulykken skjedde ved at bilen kolliderte med en elg. Vedkommende som var vegarbeider hadde på det aktuelle tidspunkt en reiseveg på 45 km. fra bosted til arbeidsplassen.Etter tariffavtalen skulle arbeidslederen, i de tilfelle avstanden mellom bosted og arbeidsplass var over 30 km., i samråd med de berørte arbeidstakere/ tillitsvalgte vurdere hva som i det enkelte tilfelle var mest rasjonelt og økonomisk enten å transportere arbeidstakeren frem og tilbake til arbeidsplassen, betale reisegodtgjørelse eller sørge for innkvartering. Retten uttalte bl.a. at "det forhold at man slik arbeidet er organisert av praktiske grunner overlater arbeidstakeren til egen transport bør ikke uten videre forskyve ansvaret i tilfelle hvor transporten ville påhvile arbeidsgiveren".Retten så det videre slik "at når tariffavtalen i dette tilfelle setter en grense for hvor langt trygdede plikter å reise, bør reise utover dette også kunne sees på som en risiko som er spesiell for arbeidets utførelse, jf. sitatet ovenfor fra Boysen".Sitatet retten viser til er fra Boysen "Sosial ulykkestrygd" s. 74, hvor det heter: "Fra den regel at ulykker som skjer på veien til og fra arbeidet ikke erstattes, har man i praksis gjort unntakelse for enkelte bestemte virksomheter, f.eks. skogsarbeid, fløtningsarbeid og annet ikke helt stedbunden virksomhet, når det er særlige ugunstige terrengforhold til stede (ubanet vei o.l.), i det hele tatt når det foreligger særlige omstendigheter sådanne som er spesielle for vedkommende bedrift."

29.1.3 Reise i forbindelse med ambulerende arbeid.

Se eget avsnitt nedenunder.

29.1.4 Reise for å utføre oppdrag - vanlig tjenestereise.

Se eget avsnitt nedenunder.

29.2 Ambulerende tjeneste (salgskonsulenter/servicearbeidere mv):

Den som har ambulerende arbeid er dekket på reise fra det ene arbeidsstedet til det andre. Det må i utgangspunktet også gjelde for dem som har hjemmekontor. På tilsvarende måte må man anses dekket når man har arbeidet der og skal forflytte seg til fast arbeidssted. Reise til/fra henholdsvis første og siste arbeidssted vil imidlertid normalt ikke være dekket. Dersom man har bilen som sitt arbeidssted og benytter arbeidsgivers bil hjemmefra/hjem etter avtale med arbeidsgiver, vil dekning likevel anses å foreligge fra man reiser hjemmefra. RTV sier i sine retningslinjer:

Ved ambulerende virksomhet (skiftende arbeidssteder) gjelder trygden der hvor arbeidet til enhver tid foregår. Typisk ambulerende virksomhet er skogsarbeid, anleggsarbeid, transport mv. Arbeidstakere som har skiftende arbeidssteder, må av og til benytte veier til og fra arbeidsstedet som medfører særlig risiko. Som eksempel kan nevnes en skogsarbeider som må gå gjennom ulendt terreng eller over usikker is for å komme frem til hogststedet. I et slikt tilfelle anses også veien som arbeidssted i lovens forstand. Det er en forutsetning at det er nødvendig å gå den risikofylte veien for å komme frem til arbeidet, se Trygderettens kjennelse av 13. februar 1975 (ankesak nr. 2706/72 publ.nr. 11/9).

Noen arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil for eksempel dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kundebesøk, vil han være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret.Han vil imidlertid ikke være trygdet på vei hjem fra siste arbeidssted (kontor eller kunde). Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted (kontor eller kunde). Han befinner seg da i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted.

I noen tilfeller anses en arbeidstaker for å være på arbeidsstedet allerede på veien hjemmefra. For eksempel vil en som begynner/avslutter arbeidet i hjemmet kunne omfattes av yrkesskadedekningen på veien mellom hjemmet og det faste arbeidsstedet, se Trygderettens kjennelse av 25. september 1975, ankesak nr. 1183/73 publ. nr. 11/8. Det må i slike tilfeller stilles visse krav til et såkalt "hjemmekontor". Ved vurderingen bør det blant annet legges vekt på om det av hensyn til arbeidets art er nødvendig å begynne/ avslutte dette i hjemmet. En som har selve bilen som sitt arbeidssted, f.eks. en yrkessjåfør, vil også omfattes av yrkesskadedekningen til og fra hjemmet, hvis han/hun etter avtale med arbeidsgiver skal ha bilen parkert hjemme. Det samme gjelder personer som medbringer varer i bilen for distribusjon til kunder, f.eks. salgskonsulenter.

Noen avgjørelser fra Trygderetten kan nevnes:

TRR-1993-04467 - Yrkesskade, reise fra hjemmekontor til kunde.

Den ankende part arbeidet som legemiddelkonsulent ved B da han den 8. oktober 1992 på vei hjemmefra til et kundebesøk ca. kl. 0800 mistet kontrollen over bilen. Han ble ved denne hendelsen påført en ryggskade. Den ankende part hevder at reisen mellom hjemmet og kunden var i yrkessammenheng. Den ankende part hadde hjemmekontor. Retten kom derfor til at ulykken skjedde på reise mellom arbeidsplass og kundebesøk, og at den ankende part må anses for å ha vært "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden" da ulykken inntraff. Den ankende part skade ved trafikkuhellet kan derfor godkjennes som yrkesskade.

TRR-1995-01044- Yrkesskade.

Den ankende part var som salgskonsulent på vei fra hjemmet til første kunde da hun ble utsatt for en bilulykke med påfølgende skade. Retten fant ikke grunn for å fravike hovedregelen om at en arbeidstaker ikke er yrkesskadetrygdet under reise til arbeidsstedet. Det var ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver betalte reisegodtgjørelse eller at reisen skjedde i "arbeidstiden", da reisen for øvrig måtte karakteriseres som en ordinær reise til arbeidsstedet.

Ankesak 2628/86:

En salgsrepresentant var utsatt for et trafikkuhell da han reiste hjem for å skifte klær. Han skulle representere sin arbeidsgiver ved en salgsdemonstrasjon. Bilen han satt i ble påkjørt bakfra og han pådro seg en nakkeskade. Rikstrygdeverket fant ikke å kunne godkjenne trafikkulykken som arbeidsulykke. Trygderetten var uenig med Rikstrygdeverket og opphevet avgjørelsen. Retten fant at det var en slik sammenheng mellom trygdedes arbeid/oppdrag tidligere på dagen og oppdraget samme kveld, at det kunne sies at han hadde vært i sammenhengende arbeid fra arbeidsdagens begynnelse til oppdraget om kvelden var utført.Trafikkuhellet skjedde derfor i arbeidstiden.

29.3 Reise for å utføre oppdrag - vanlig tjenestereise

Her oppstår noen av de vanskeligste avgrensningene. Husk at utgangspunktet er at man ikke er dekket på vei til sitt faste arbeidssted. Skal man være bedre stillet hvis man i stedet for å reise til sitt faste arbeidssted reiser for å representere arbeidsgiver et annet sted?

Opprinnelig var det et krav fra trygden at reisen medførte overnatting. Dette er ikke lenger noe krav. Således vil man være dekket i de tilfeller hvor reisen er forholdsvis lang (15-20 mil?) og/eller reisen utgjør den vesentligste del/en vesentlig del av tjenesteoppdraget.

Det synes dessuten å være enighet om at en arbeidstaker som har vært innom sin arbeidsplass før reisen påbegynnes og så reiser videre, er omfattet av yforsl under reisen. Eksempelvis vil den som reiser fra sin bolig i Asker og er innom kontoret på Aker Brygge på vei til Gardermoen, være dekket under reisen fra Aker Brygge til Gardermoen. Tilsvarende dersom vedkommende har arbeidet på sitt hjemmekontor før reisen begynte. Spørsmålet er da om det skal stille seg annerledes dersom vedkommende reiser direkte fra sin bolig i Asker (uten å ha arbeidet på sitt hjemmekontor) og til Gardermoen? Ifølge gjeldende trygdepraksis skiller trygden i slike tilfeller. Etter gjeldende praksis vil det og være avgjørende for dekning eller ikke etter ftl om tjenestereisen hadde Gardermoen som endelig bestemmelsessted eller om reisen skulle fortsette.Men kanskje er det en glidning i vente? Det er bl.a. opplyst at Arbeidstilsynet har tatt opp krav om at deres ansatte skal anses dekket på tjenestereiser fra de reiser hjemmefra.

Gode grunner taler for at yforsl praktiseres slik at arbeidstakeren er omfattet av loven når vedkommende er under reise i forbindelse med tjenesteoppdrag, uavhengig av om man reiser hjemmefra eller via sitt faste arbeidssted. Det er ingen reell grunn til å la dekningen for skader som oppstår under tjenestereiser være avhengig av om man har vært innom sitt arbeidssted (herunder hjemmekontor) før reisen påbegynnes. Særlig i forhold til hjemmekontor vil det være vanskelig å bevise/motbevise hvorvidt skadelidte virkelig hadde arbeidet på sitt hjemmekontor før reisen begynte. Resultatet vil i praksis bli at alle som kjenner reglene og har mulighet til å arbeide hjemme vil få skaden i ovennevnte eksempel godkjent mens andre får avslag. Dette synes urimelig da skaden ikke har noen tilknytning til hjemmekontor- situasjonen. Om skaden skjer på vei til Gardermoen er det naturligvis også uten betydning både for risikoen for den aktuelle skade og eventuelt den faktisk inntrådte skade om reisen skulle ende der eller om reisen skulle fortsette til eksempelvis Bergen. De någjeldende kriterier for trygdens eventuelle godkjenning eller avslag er lite egnet og virker urimelige. Det er grunn til å tro at endringer vil komme.

Yrkesskadeforsikringen bør allerede nå godkjenne skader oppstått under tjenestereiser som yrkesskader uavhengig av distanse og uavhengig av om man har vært på sitt hjemmekontor eller faste arbeidssted først. Om man reiser innenfor eller utenfor vanlig kontortid kan heller ikke være avgjørende. Poenget er at arbeidstiden på tjenestereiser nettopp er en annen enn vanlig arbeidstid.

En særskilt problemstilling foreligger dersom skade oppstår under utførelse av ærend for arbeidsgiver til/fra jobben.RTV sier i sine retningslinjer om skade som oppstår under utførelse av ærend for arbeidsgiver til/fra jobben:

En arbeidstaker kan bli skadet når han/hun før eller etter den ordinære arbeidstiden utfører ærender o.l. for arbeidsgiveren. Slike skader vil kunne godkjennes som yrkesskade.

Et par nyligavsagte dommer innenfor trygdens område kan være av interesse i sammenheng med temaet tjenestereise, selv om den siste i minst like stor grad harr betydning for temaet ambulerende tjenestereise.

Frostating lagmannsretts dom av 18. mars 1999 - sak 98-00805A, dreide seg om en trygdesak hvor det var spørsmål om en installasjonsinspektør som reiste med egen bil direkte hjemmefratil kundebesøk var omfattet av yrkesskadedekningen i ftl. Han passerte sitt kontorsted på vei til kunden, men var ikke innom kontoret. Retten kom til at reisen ikke falt inn under yrkesskadedekningen.

Eidsivating lagmannsretts dom av22. oktober 1999 - ankesak 98-00864 A, dreide seg om montør som hadde 24 timers servicevakt med hjemmevakt utenfor ordinær arbeidstid. Under hjemmevakten benyttet han arbeidsgivers spesialinnredede servicebil, som inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reservedeler. Han fikk innmeldt et oppdrag, men fordi det ikke hastet reiste han først neste morgen direkte hjemmefra for å utføre oppdraget. På veien ble han innblandet i en kollisjon og omkom.Retten kom til at tilfellet måtte anses som yrkesskade i trygdens forstand. Det ble bl.a. lagt vekt på at det i forbindelse med en slik servicevakt kunne skje utkalling til oppdrag flere ganger i løpet av hjemmevaktperioden, slik at det kunne bli flere reiser frem og tilbake mellom hjem og oppdragssteder i løpet av døgnet.

Og retten anføre videre i den forbindelse: "Tilfellet adskiller seg fra de situasjoner der vedkommende arbeidstaker utfører ambulerende arbeidsoppdrag i løpet av arbeidsdagen med utgangspunkt i fast fremmøtested/kontorsted.Det kan ikke gis noe fast starttidspunkt for arbeidsdagen ved 24 timers vakttjeneste med hjemmevakt.Det er også rettsteknisk temmelig umulig å avgjøre hva som skal anses som første oppdragssted vedkommende arbeidsdag, i særdeleshet der det skjer flere utrykninger fra bopel i løpet av vaktdøgnet."

29.4 Beredskapsvakt

Hovedregelen må være at man ikke er dekket under yforsl i forbindelse med beredskapsvakt. Med beredskapsvakt må først og fremst forstås at man er i beredskap men ikke befinner seg på sin arbeidsplass. Men også i situasjoner hvor man oppholder seg på arbeidsplassen (hvilende vakt) og driver med private gjøremål, vil normalt falle utenfor dekningen etter yforsl. Dersom den som har beredskapsvakt må "rykke ut" vil det kunne stille seg annerledes. Skade som skjer på grunn av tidsnød/den økte risiko som utrykning innebærer, vil måtte anses omfattet av yforsl.Det avgjørende må være "utrykningsmomentet". RTV skriver i sine retningslinjer:

Arbeidstakere som har såkalt "hvilende vakt" i hjemmet anses vanligvis ikke trygdet på vei til eller fra arbeidsstedet.Når politifolk, brannmannskap e.l. blir utkalt, er utrykningen en del av arbeidet.

Vedkommende er yrkesskadetrygdet fra og med det tidspunkt utkallingen kommer pr. telefon eller på annen måte. Trygderetten har ved en kjennelse godkjent skade som en lensmannsbetjent pådro seg under påkledning.Han hadde fått en øyeblikkelig utkalling på grunn av tyveri.I hastverket under påkledningen stanget han hodet i en stolrygg og ødela en tann.Trygderetten la ved sin vurdering vekt på tjenestens egenart og de plikter tjenesten i dette tilfellet medførte, samt at skaden oppstod i nær sammenheng med arbeidsoppdraget, jf. ankesak 1819/83. I en dom i Trygderetten (ankesak 1050/91) uttales det bl.a.:

Den ankende part var avhengig av bil i sitt daglige arbeid, og han måtte også ha bilen tilgjengelig hjemme fordi han når som helst kunne bli utkalt til oppdrag utenfor den regulære arbeidstid. Etter rettens syn er imidlertid disse forhold ikke tilstrekkelig til å likestille den ankende parts kjøring med transport organisert av arbeidsgiveren. At den ankende part hadde nærmest kontinuerlig "bakvakt" med egen bil kan etter rettens oppfatning heller ikke medføre at han anses omfattet av yrkesskadetrygden på vei til første eller fra siste kunde. Det kan i denne saken heller ikke ses å foreligge slike spesielle risikomomenter som yrkesskadetrygden har som målsetting å dekke. Retten finner derfor at den ankende part ikke kan anses for å ha vært "i arbeid på arbeidsstedet" da ulykken inntraff." Og RTV tilføyer i sine retningslinjer:

Vi vil i tilknytning til kjennelsen påpeke at dersom den trygdede undervegs fra hjemmet og arbeidsstedet var blitt skadet av farlig arbeidsredskap som han hadde med seg i bilen, ville skaden blitt godkjent som en yrkesskade.

29.5 Hjemmekontor

Se annet kapittel.

29.6 Kurs/konferanser/firmaarrangementer

Av og til deltar en arbeidstaker i forretningsmiddag, representasjon eller lignende i arbeidsgivers interesse etter den ordinære arbeidstidens slutt. Skader han seg i tiknytning til arrangementet, anses skaden som yrkesskade. Selv om man oppholder seg på kursstedet hele den tiden kurset varer, kan man ikke anses å være yrkesskadedekket i det samme tidsrom. Utenom selve den tiden undervisning eller felles arrangement pågår, er man ikke dekket. Det gjelder for eksempel om natten og ellers på tidspunkt hvor man har fri. I pauser og ved måltider i arbeidstiden er man imidlertid dekket. RTV's retningslinjer sier:

Av og til deltar en arbeidstaker i forretningsmiddag, representasjon eller lignende i arbeidsgivers interesse etter den ordinære arbeidstidens slutt. Skader han seg i tiknytning til arrangementet, anses skaden som yrkesskade. Men hva med reisen til slike arrangementer? Se hva som er sagt foran under overskriften "Reise for å utføre oppdrag - vanlig tjenestereise".

Det foreslås at dekning anses å foreligge fra man reiser hjemmefra og likeledes for tilbaketuren. Det bør ikke være avgjørende hvorvidt skadelidte har vært innom sin faste arbeidsplass først, eventuelt har hjemmekontor og har vært innom der før reisen påbegynnes. NB! Trygden har imidlertid hittil avvist slike krav, se ankesak 1997-03-06.

29.7 Opphold i forbindelse med tjenesteoppdrag

Ikke ethvert opphold i forbindelse med tjenesteoppdrag omfattes. Utgangspunktet må være at man i den grad man ikke er i tjeneste men har fri, må antas å falle utenfor dekningen, jfr. ovenfor under

"kurs/konferanser/firmaarrangemneter".Se i den forbindelse dom i Gulating Lagmannsrett (Steward-dommen, ankesak 98-00483 A/02) av 4. desember 1998. Skade som oppsto under utførelse av privat ærend under opphold i Seattle mellom flyavganger ikke ansett å omfattes av yforsl. Se og Gulating lagmannsretts dom av 8. oktober 1998 (Tunnelarbeider-dommen, ankesak 97-01928). Skade som oppsto under frivillig opphold på brakka ikke omfattet av yforsl.

KAPITTEL 6 Når eren psykiskskade å anse somyrkesskade?

30 Innledning

I forbindelse med behandling av yrkesskader har det vært reist spørsmål om hvordan psykiske skadefølger skal behandles erstatningsmessig. For å sikre at praksis i forsikringsselskapene er korrekt og mest mulig enhetlig, har Fagutvalg Yrkesskade drøftet spørsmålet. Vi står normalt overfor en 2 - delt problemstilling:

  • 1) Psykisk følgeskade etter fysisk skade.
  • 2) Ren psykisk lidelse.

31 Rettskildeoversikt

Det finnes lite i lovforarbeider, rettspraksis og litteratur om denne problemstillingen. Det synes forutsatt i lovforarbeidene til yforsl og ftrl med tilhørende forskrifter at psykiske og fysiske skader er likestilt. Rettspraksis legger også dette til grunn og denne praksisen er gjennomgått i litteraturen:

Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 3. utg. s. 301 flg.

Nils Nygaard: Skade og ansvar, 4. utg. s. 175 og 359 flg.

32 Generelt

Etter yforsl § 11 1.ledd a) og b), jfr. ftrl. § 13 - 3 og § 13 – 4, dekkes skader og sykdommer som er forårsaket av en arbeidsulykke av loven. Tilsvarende dekkes sykdommer som iflg. forskrift er likestilt med yrkesskade. Yforsl skiller ikke mellom skadefølger av fysisk eller psykisk art. Av dette sluttes at psykisk skadefølge dekkes av loven dersom vilkårene for øvrig er tilstede. Det må på vanlig måte vurderes ut fra skadesituasjonen om yrkesskaden er dekningsmessig. Denne vurderingen kan ta utgangspunkt i 3 grupper:

32.1.1 Arbeidsulykker

Det må da tas utgangspunkt i atyforsl § 11 bygger på den samme definisjonen som i ftrl § 13-3. Her er definisjonen inntatt i 2. ledd og omfatter

«en plutselig eller ytre uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeid.»

32.1.2 Utvidet ulykkesbegrep

Ftrl § 13 - 3, 2.ledd 2.pkt utvider ulykkesbegrepet til også å omfatte

«en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»

32.1.3 Sykdommer

Ftrl § 13 - 3, 3.ledd lyder:

«Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.» Yforsl § 11, 1.ledd b), jfr. ftrl § 13 – 4, fastslår at visse sykdommer som er typisk yrkesrelatert likevel skal likestilles med yrkesskader. Psykiske lidelser er ikke blant den type sykdommer som omfattes av forskriften til ftrl § 13 - 4 og dermed heller ikke dekket under yforsl.

32.2 Enkelttilfeller

For å klargjøre vurderingstemaene, kan det listes opp noen situasjoner som kan oppstå i arbeidslivet og som kan gi helsemessige og ervervsmessige konsekvenser.

32.2.1 Mobbing

Det er velkjent at mobbing på arbeidsplassen kan gi store psykiske problemer. Dersom mobbingen har foregått over tid, vil skaden ikke være dekningsmessig verken under yforsl eller ftrl. Kan det påvises at en enkelt hendelse er den utløsende årsaken, f. eks. fysisk kontakt med mobber, bør selve hendelsen godtas, men det bør vurderes nøye om det foreligger årsakssammenheng. Alternativet til å vurdere konsekvensen av mobbing under yforsl, er å vurdere om arbeidsgiver er ansvarlig på alminnelig arbeidsgiveransvar, jfr, skl § 2 - 1. Se her Rt. 1997 s. 786 Falken - dommen.

32.2.2 Sexpress

Som den store hovedregel vil en eventuell reaksjon på sex-press i jobbsammenheng ikke være dekket. Dette er påvirkning over tid. Alternativt vil det kunne bli snakk om arbeidsgiveransvar, se ovenfor.

32.2.3 Ran, overfall, trusler

Situasjoner som defineres som ran mv, tilfredsstiller oftest kravene til ulykke. Det vil ikke være noe krav til at vedkommende er påført fysisk skade. Iflg. RTV rundskriv nr 4/97 til forståelsen til ftrl § 13 - 3 vil psykiske reaksjoner være dekket dersom årsakssammenhengen ansees oppfylt. Tilsvarende må gjelde også etter yforsl.

32.2.4 Sjokkopplevelser

Det er grunn for å stille spørsmålstegn ved om en ulykke en selv ikke direkte er påvirket av, kan være årsak til en psykisk lidelse. Det som umiddelbart vil oppstå er et sjokk, inntrykk eller opplevelse som påvirker sinnet. Dette vil ikke gi grunnlag i seg selv for erstatning idet det her er snakk om en naturlig reaksjon som vil gå over av seg selv. Det er først når opplevelsen/inntrykket festner seg og medfører en nevrose som enten er behandlingstrengende eller ikke lar seg behandle, at erstatningsvurdering kommer inn. Her kan rettspraksis fra alminnelig erstatningsrett gi visse retningslinjer for vurderingstemaet. Aktuelle dommer er Rt. 1938 s. 626, Rt. 1960 s. 357 (Bersageldommen), Rt. 1966 s. 163 (Soladommen). Disse omhandler mors sjokk etter barns dødsfall. Videre Rt. 1985 s. 1011 (Hauketodommen). Ektefelles sjokk da mannen ble skadet og drept. RG 1990 s. 187 (Kiellanddommen). Oljearbeiders sjokk ved å være vitne til havariet. Ut fra disse dommene kan det settes opp følgende kriterier som må vurderes;

  • 1) Nærheten til den personen/situasjonen som er rammet.
  • 2) Måten sjokkskaden skjedde på.
  • 3) Forventet tålegrense hos skadelidte ut fra arbeid, erfaring mv.

Som en del av skadefølgen ved fysiske skader, oppstår ofte også en psykisk skadefølge. I forskrift om menerstatning ved yrkesskade av 21.04.97 er slik skadefølge i de fleste invaliditetsgrader inkludert i prosenten som er angitt. Som eksempel kan nevnes pk. 1.9, og 2.1. Tilsvarende angir pkt. 1.10 at dette punktet ikke skal benyttes sammen med de øvrige punktene i tabellen med mindre selvstendig lidelse foreligger. I hvilken utstrekning psykiske skadefølge påvirker ervervsevnen må vurderes på vanlig måte ut de medisinske vurderinger sammenholdt med skadelidtes yrke og utdannelse.

32.2.5 Skadefølge - årsakssammenheng.

Det blir på vanlig måte et spørsmål om årsakssammenheng hvor også yforsl § 11, 3. leddmå vurderes. Også ved psykiske skader må skadelidte ”tas som han er” med mindre den særlige mottakeligheten for å utvikle nevroser må ansees som den overveiende årsaken.

Som en generell betraktning må det legges til grunn at en psykisk skade bare unntaksvis medfører at skadelidte blir 100 % ervervsufør. Det kan da være grunn til å utrede om yforsl § 11, 3.ledd om

«særlig mottakelighet må ansees som en helt overveiende årsak» må komme til anvendelse.

KAPITTEL 7 Hvor går grensen for personskade/tingskade etter yrkesskadeforsikringsloven

33 Innledning

Etter at den nye folketrygdloven ble innført ble dekningsomfanget for utgifter i tilknytning til yrkesskader innsnevret. Ødelagte klær ogbriller i tilknytning til en personskade ble tidligere dekket av trygden utifra rimelighetsgrunner. Ved innføringen av nyfolketrygdlov var Rikstrygdeverket av den oppfatning av at dette var dekningsmessig under yrkesskade-forsikringen ogdekningsomfanget ble innsnevret. Forsikringsselskapene har etter dette mottatt krav på dekning av ødelagte briller og klær. Dette nødvendiggjør en avklaring av grensen for personskade/tingskade etter yforsl. I henhold til lov om yforsl § 1 er lovens virkeområde personskade påført arbeidstaker hos arbeidsgiver i riket. Utgangspunktet i yforsl er at det er kropp og sjel som er vernet. I Ot prp nr. 44 i kommentaren til § 1 fremgår følgende: Etterførste ledd regulerer den bare kompensasjon ved personskade. Tingskade faller utenfor, likeledes rene formuestap. Med dette utgangspunkt er det åpenbart at det er lovgivers intensjon at det kun er skade på personen som er omfattet av loven.

34 Yrkesskadeforsikringslovens personskadebegrep

I yrkesskadeforsikringsloven er personskadebegrepet ikke definert på tilsvarende måte som i folketrygdloven, ei heller er det særskilt omtalt i forarbeidene. Nårgrensen mellom personskade og tingskade skal klarlegges måde øvrige bestemmelsene i loven, samt andre rettsområders definisjoner tillegges avgjørende vekt. I henhold til yforsl § 12 omfatter loven lidt tap, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden må antas å påføre skadelidte i fremtiden. I forarbeidene til § 12 side 89 i Ot prp er bestemmelsen sammenlignet med skl: Paragrafen gir en oppregning av tapspostene. Man kunne nådd samme resultat ved en henvisning til de alminnelige regler i skadeserstatningsloven. Likeledes påpekes det at med hensyn til det økonomiske tap er dette sammenfallende med reglene i skl § 3- 1.

35 Skadeerstatningsloven personskadebegrep

Skl§ 3-1. (erstatning for skade på person)

Erstatning for skade på person skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Skl§ 4-1(erstatningsutmåling)

Erstatning for tingskade og annen formueskade skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. I NOU 1994:20 Personskade side 14 er det vist til at :

En personskade atskiller seg på mange måter fra en tingskade. Selve det gode som rammes -legemets integritet vernes høyere enn ting av rettsordenen og av vår kultur. Dette viser også at deti denne lov gåret skarp skille mellom personskade og tingsskade. Det som dekkes som påførte utgifter vil være lege, medisiner, transport, pleie og hjelp til å utføre tjenester som skadelidte ikke kan utføre selv som følge av personskaden. I denne sammenheng bør det vel også påpekes atdet ved erstatningsoppgjør i medhold avskl ikke er nødvendig med et skarp skille mellom skade på person og ting fordi den ansvarlige skadevolder vil være ansvarlig både for personskaden, tingskaden og formuesskaden.

Den som påføres en personskade vil ha erstatningsrettslig vern for briller, tøy, veske eller sykkel som eventuelt skades ved den samme hendelsen i medhold av skl § 4-1. Bestemmelsen i skl § 1-5 vedrørende ansvar for dyr illustrere også klart skille mellom personskade og tingskade. Her omtales klær og andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg særskilt i tillegg til personskaden.

Skl§ 1-5(ansvar for dyr)

  • 1) Eier og innehaver av dyr plikter uansett skyld fra sin side å erstatte skade som dyret volder på person eller på klær eller andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg.
  • 2) Eier og innehaver av hund eller ville dyr som holdes i fangenskap, plikter uansett skyld fra sin side å erstatte også tingskade som dyret volder.

36 Bilansvarslovens personskadebegrep

Bilansvarsloven har også et klart skille mellom personskade og tingskade.

I henhold til BAL § 5asom regulerer omfanget av det objektive ansvar i trafikkforsikringen, omfattes i tillegg til skaden på person alminnelige brukstingog klær som blir skadet i tilknytning til at en person får en skade. Eksempelvis vil klær en har på seg (gangklede) og briller dekkes i tillegg tilpersonskaden, men da som en tingskade.

Bal § 5.(skade som ikkje kan krevjast bøtt). Ingen kan krevja skadebot etter lova her for: Skade på motorvogn sjølv med tilhøyrsle, og heller ikkje for skade på gods som vertført med vogna, frårekna gangklede og andre vanlege eigne bruksting som folkhar på seg eller med seg på køyreturen som ferdagods og som vert skadde isamband med at folk eller ei vogn får skade.

37 Folketrygdlovens personskadebegrep.

Folketrygdloven definerer begrepet yrkesskade i § 13-3 på følgende vis :

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket mv.

I siste ledd er det presisert at:

"... som personskade regnes også skade på protese og støttebandasje."

Rikstrygdeverkets rundskriv i tilknytning til skade på protese og støttebandasje har følgende ordlyd :

Etter denne bestemmelsen likestilles skade på protese, støttebandasje og lignende med legemsskade. Protese er definert slik at det gjelder ethvert utstyr som erstatter mangler eller defekte legemsdeler f,eks.armprotese, benprotese,tannprotese og øyeprotese. Som protese regnes dog ikke høreapparat, hørebriller eller vanlige briller.I henhold til denne bestemmelsen er det åpenbart at skade på briller eller klær faller utenfor lovens dekningsområde.

38 Samordningsutvalget

I regi av departementet er detnedsatt et utvalg som har hatt til vurdering å se på mulighetene for harmoniseringav yrkesskadebegrepene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget har fremmet et forslag til nyftl § 13-3 hvor begrepet yrkesskade defineres.Personskade defineres her som i eksisterende bestemmelse til også å omfatte proteser og støttebandasjer. Det er ikke anført at utvalget har oppfattetyforsl dithen at den har et videre dekningsomfang en folketrygdloven når det gjelder definisjonen av begrepet personskade.

39 Briller, høreapparat og klær.

Ovennevnte gjenstander vil alle være omfattet av tingsbegrepet iden alminnelige forsikringsterminologien.

Briller er imidlertid også et supplement til kroppen som går på kroppens funksjon. Tilsvarende gjelder for høreapparat. Sett ut fra denne synsvinkelen kan det vurderes om dette skal ha erstatningsrettslig vern som en del av personskaden iyforsl. Dersom vi skulle konkluderer med at disse gjenstandene er omfattet av personskadebegrepet ville vi imidlertid få forskjellig dekningsomfang i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, stikk i strid med lovgivers intensjoner som endog har satt i gang utredning for å få helt overensstemmende dekningsomfang i de to lover. I tillegg ville dette være i strid med den alminnelige forsikringsterminologien og personskadebegrepet i skl og bal.

Med bakgrunn i den forutgående redegjørelse er det neppe grunnlag for å konkludere med at briller, klær eller høreapparat skal anses som en del av personskaden.

Ogsåødelagte klær vil medføre et økonomisk tap som har direkte årsakssammenheng med arbeidsulykken, men like fullt omfattes det av tingskadebegrepet og ikke personskadebegrepet som er lovens objektive dekningsfelt .

Trekker vi en parallell til andre typer forsikringsdekninger, eksempelvis ulykkesforsikringer som dekker skade på person,dekker disse heller ikke tingsskade som ødelagte briller og tøy i forbindelse med en ulykkeshendelse. Forsikringen dekker i tillegg til mènet bare behandlingsutgifter og transportutgifter i tilknytning til behandling.

Dersom et øyet imidlertid blir skadet og det er nødvendig med briller for å avdekke skaden er dette imidlertid en utgift som vil være dekningsmessig i henhold til bestemmelsen om utgiftsdekning. Tilsvarende for høreapparat dersom behovet oppstår som følge av redusert hørsel ved personskaden.

Dersom skaden girgrunnlag for et arbeidsgiveransvar, dvs det er utvist uaktsomhet fra arbeidsgiver eller de ansattes side, kan arbeidstakeren kreve tingskaden/tapet dekket underarbeidsgivers ansvarsforsikring. Det vises her til yforsl § 8:

Arbeidsgiver hefter ikke overfor arbeidstaker for krav etter loven. Arbeidstaker kan likevel kreve erstatning etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven.

Konklusjon

Yforsl dekningomfang omfatter skade på person. Skade påbriller, klær og lignende er tingsskade som faller utenfor lovens dekningsområde.Skades forsikringstakeren i tilknytning til bruk av motorvogn vil dette være dekningsmessig etter bal. Dersom denne type skader skal dekkes vil det måtte organiseres gjennom en annen forsikringsdekning,alternativtat den enkelte arbeidsgiver dekker skaden direkte.

KAPITTEL 8 Fastsettelse av ervervsuførhetsgrad - forholdet til nedsatt evne til å arbeide i hjemmet

40 Problemstilling

Det følger av skadeserstatningsloven (skl) § 3-1 at arbeid i hjemmet skal likestilles med inntekt. Etter yrkesskadeforsikringsloven (yforsl)beregnes lidt inntektstap individuelt etter skl § 3-1, mens tap i fremtidig erverv fastsettes etter standardiseringsforskriften. Etter Høyesteretts dom inntatt i Rt.1998 s 1916 (Martinsen), skal fremtidig tap knyttet til husarbeid, vedlikehold, hagearbeid etc. ikke erstattes som utgifter etter forskriftens § 2-2, men inngå i den standardiserte erstatning for tap i fremtidig erverv :

"Yrkesskadeforsikringsloven, forskrift til samme lov og forarbeidene underbygger etter min mening at framtidige merutgifter til vedlikehold av egen bolig må anses som tap i framtidig erverv"

Framtidige merutgifter gir heller ikke støtte for at visse merutgifter som skadelidte påføres på grunn av tap i framtidig ervervsevne, skal kunne kreves erstattes i tillegg til den normerte erstatning. Det ble bl.a vist til NOU 1994:20 side 177:

"Det kan videre pekes på at bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1..om at verdien av arbeid i heimen likestilles med inntekt. Ved at laveste inntektstrinn legges relativt høyt , må det også kunne sies at forslaget tar hensyn til dette prinsippet og kompenserer for tapet."

Da Martinsen hadde fått utbetalt tap i fremtidig erverv basert på 100% ervervsuførhet, kunne fremtidig tap knyttet til vedlikehold etc. ikke begrunne ytterligere erstatning. Det juridisk sentrale blir etter dette å ta stilling til rettstilstanden for de tilfeller skadelidte ikke har tapt hele ervervsevnen i det alminnelige arbeidsliv, men påberoper at ervervsevnen i hjemmet er forholdsmessig høyere nedsatt enn i arbeidslivet. Man kan f.eks tenke seg :

  • 1) 20% ervervsufør i det ordinære arbeidsliv, mens ervervsevnen i hjemmet er nedsatt med 50%, eller
  • 2) fullt ervervsfør i det alminnelige arbeidsliv, men redusert ervervsevne i hjemmet (for eksempel den skadelidte som på tross av rullestol klarer å være i arbeid, men må ha hjelp til husarbeid vedlikehold etc.).

Juridisk kan problemstillingen formuleres slik :

Skal det ved fastsettelse av ervervsmessig uførhetsgrad etter forskriftens § 3-4 også tas hensyn til nedsatt ervervsevne i hjemmet, eller skal ervervsuførheten kun knyttes til nedgang i pensjonsgivende inntekt ?

41 Drøftelse

Etter en totalvurdering taler de beste hensyn for at det kun er nedgang i pensjonsgivende inntekt som inngår ved fastsettelse av ervervsuførhetsgrad. Til støtte for dette syn vises til at forskriftens ordlyd kun knytter seg til pensjonsgivende inntekt jfr § 3-1 :

"Grunnlaget for beregningen av det framtidige inntektstapet er den pensjonsgivende inntekt, jfr folketrygdloven § 6-4 .."

Dette er bl.a begrunnet i rettstekniske hensyn som må tillegges betydelig vekt innenfor et standardiseringssystem hvor formålet er å eliminere skjønnstemaer og dermed sikre raskere og enklere oppgjør. Selv om Martinsen-dommen ikke direkte løser problemstillingen, trekker en tolkning av dommen i samme retning. Når arbeid i hjemmet er kompensertgjennomervervserstatningen, må tapet også være standardisert hvis det utbetales delvis ervervserstatning.

Konsekvensen er at det ikke kan kreves ytterligere erstatning selv om det individuelle tapet er høyere. I tolkningen må det videre være relevant å se hen til hvordan den ervervsmessige uførhetsgrad fastsettes i trygden. For arbeidstakere blir det kun tatt hensyn til nedgangen i pensjonsgivende inntekt og ikke uførhet i hjemmet. Dette gjelder også "husmødre" som blir vurdert som yrkesaktive. Det vises til "Yrkesskadetrygden2 opplag 1988 Asbjørn Kjønstad side 324- 325 :

"For arbeidstakere vil lønnen før og etter uførhetens inntreden nesten alltid være avgjørende ved fastsettingen av uføregraden. ..

..Hvis en kvinne vurderes som yrkeskvinne, er det uten betydninghvor mye av husarbeidet hun kan utføre. Det avgjørende ved fastsettingen av den ervervsmessige uførhetsgrad blir hennes muligheter til å skaffe seg inntekter utenfor hjemmet."

Det er ikke holdepunkter for å anta at det skulle være materielle forskjeller i reglene for beregning av uføregrad i yrkesskadetrygden og etter standardforskriften. Det vises bl.a til NOU 1994:20 side 179 :

"I forbindelse med trygdemyndighetenes behandling av søknad om uføretrygd, vil det bli fastsatt en ervervsuførhetsgrad .. . I praksis vil denne uføregraden ofte bli lagt til grunn for erstatningsutmålingen."

En annen sak er at forsikringsselskapet ikke er bundet av trygdens vurdering av faktum ved fastsettelsen.

Heller ikke innenfor tradisjonelle uføreprodukter i forsikring tas det hensyn til nedsatt ervervsevne i hjemmet når den ervervsmessige uføregrad skal fastsettes.

I vurderingen må det også tas i betraktning at hvis tap av inntekt i hjemmet skulle inngå ved fastsettelse av ervervsuførhetsgrad, måtte dette prinsipp selvsagt også gjelde der hvor ervervsevnen i det alminnelige arbeidsliv var mer nedsatt enn i hjemmet. Dette vil normalt være situasjonen. Så lenge det foreligger en viss restarbeidsevne i behold i hjemmet, ville det således ikke kunne kreves 100% ervervserstatning etter forskriften selv om skadelidte har falt helt ut av arbeidslivet. En slik rettstilstand vil neppe være i samsvar med lovgivers intensjoner og heller ikke selskapenes praksis.

Som nevnt over vil også rettstekniske hensyn tale i retning av at ervervsuførheten i hjemmet holdes utenfor bedømmelsen. Å bestemme verdien av dette arbeid før og etter skaden vil åpenbart være problematisk. Dette gjelder særlig ved små skader som ikke gjør seg utslag i redusert ervervsevne i det alminnelige arbeidsliv.

I enkelttilfeller kan reelle hensyn tilsi at det virker strengt å avskjære erstatning for et påviselig tap knyttet til arbeid i hjemmet (eks fullt arbeid, men uomtvistelig redusert inntekt i hjemmet). Etter en avveining av rettskildefaktorene er det imidlertid ikke grunn til å legge avgjørende vekt på slike hensyn. At individuelle tap forblir udekket gjennom et standardisert erstatningssystem er like lite ekstraordinært som overkompensasjon i forhold til individuelle tap.

42 Konklusjon

Det sentrale har vært å ta stilling til om redusert inntekt i hjemmet skal inngå ved fastsettelsen av ervervsmessig uførhet etter standardforskriftens § 3-4. Forskriftens ordlyd og system trekker i retning av at kun pensjonsgivende inntekt skal inngå ved denne fastsettelsen. I samme retning trekker tolkning av Martinsendommen. Heller ikke innenfor trygden tas det hensyn til ervervsevnen i hjemmet når ervervsuførhetsgrad fastsettes.Konsekvensen av et motsatt standpunkt ville dessuten blitt at kun et fåtall arbeidstakere som falt ut av arbeidslivet ville kunne kreve full grunnerstatning fordi det normalt vil foreligge en restarbeidsevne i hjemmet. En slik rettstilstand vil ikke kunne forsvares hverken av de skadelidte eller av forsikringsselskapene. Også rettstekniske hensyn trekker i samme retning siden verdien av arbeid i hjemmet før og etter skade ville bli utpreget skjønnsmessig og prosessdrivende. At inntektstap i hjemmet i et begrenset antall tilfelle vil forbli udekket i fremtiden kan etter en totalvurdering ikke begrunne et annet resultat innenfor et standardisert erstatningssystem.

KAPITTEL 9 Regress etter skl § 3-7 nr. 3 - ytelser som har karakter av sumforsikring

43 Innledning

Notatet drøfter i hvilken utstrekning det i personforsikring utenfor yrkesskadetilfellene gyldig kan inntas generelle regressklausuler mot ansvarlig skadevolder.

For individuelle forsikringer vil skl § 3-7 nr. 1 medføre et regressforbud. Det samme gjelder kollektive forsikringer tegnet av andre enn medlemmenes arbeidsgiver (f.eks foreningskollektiv oggjeldsforsikring).

I forsikringer som en arbeidsgiver har tegnet til fordel for en ansatt, kan selskapet etter ordlyden i skl § 3-7 nr. 3 innta regressforbehold. Det sentrale er å ta stilling til om bestemmelsen må tolkes innskrenkende.

Hvor forsikringssummen har "preg av virkelig skadeserstatning" er det sikker rett at det kan tas forbehold om regress, herunder forsikringer med standardisert utmåling etter modell av yrkesskadeforskriften. Dette gjelder selv om standardiseringen innebærer lavere/høyere erstatning enn hva et individuelt utmålt tap innebærer (jfr Bryggesåsaken).

Tvilen knytter seg etter dette til forsikringer tegnet av arbeidsgiver hvor forsikringssummen er angitt som en på forhånd fastsatt sum uavhengig av alder og/eller inntekt (sumforsikring). Eksempler på slike forsikringer er kollektiv ulykkesforsikring (fast forsikringssum ved varig medisinsk invaliditet/død ) oggruppelivsforsikring (fast forsikringssum ved varig ervervsuførhet / død). Da det ikke er tradisjon i bransjen å benytte regressklausuler i slike produkter, har løsningen neppe praktisk betydning. Heller ikke i lisensforsikringer har det vært vanlig å bruke regresshjemmel, men her avtales ofte såkalte subsidaritetsklausuler.

Mer praktisk blir problemstillingen innenfor modulbaserte produkter som personalforsikring, personalgaranti etc hvor selskapene opererer med regressforbehold. Her er tradisjonelle produkter som yrkesskadeforsikring, kollektiv ulykkesforsikring, sykelønnsforsikring og gruppelivsforsikring satt sammen til et integrert modulbasert produkt. Arbeidsgiver kan sikre de ansattefor skader og sykdommer oppstått både i yrke og fritid uten overlappinger (dobbeltdekninger) og samtidig hindre huller i dekningen hvis alle moduler velges. Selv om "yrkesskadeutmåling" oftest avtales for fritidsdekningene, forekommer det også faste forsikringssummer eksempelvis uttrykt som x antall G. Forsikringer som dekker hovedtariffavtalens forpliktelser (15 G i tap i fremtidig erverv , inntil 3 G i menerstatning) for reise til og fra arbeid er et eksempel.

Under pkt. 2 nedenfor redegjøres for utviklingen i rettstilstanden. Problemstillingen er formulert i pkt 3. I pkt 4 drøftes rettskildene anvendt på sumforsikringer.Etter å ha holdt lovens ordlyd opp mot Høyesterettspraksis, lovforarbeider, myndighetsuttalelser, juridisk teori og reelle hensyn, oppstilles en konklusjon i pkt. 6. I pkt 7 drøftes kort adgangen til å benytte subsidaritetsklausuler. Hovedkonklusjon er nedfelt i pkt. 8.

44 Bakgrunn

Etter FAL 1930 § 25 var regress for personforsikring avskåret med mindre det beløp selskapet skulle betale hadde "preg av virkelig skadeserstatning." I forarbeidene het det :

"..regelen må bli forskjellig eftersom det gjelder en forsikringsart, hvor omfanget av selskapets ytelse avhenger av den økonomiske skade sikrede har lidt, eller en forsikringsart hvor den avtalte sum kommer til utbetaling uten hensyn til om skade er lidt eller ikke og i første fald uten hensyn til skadens størrelse. ...Har derimot det beløp selskapet utbetaler preg av virkelig skadeserstatning, er det fuld grunn til å likestille de nevnte forsikringsarter med skadeforsikring ..."

I 1985 ble reglene flyttet til skadeserstatningsloven og endret. I denne forbindelse ble det diskutert om regressreglene skulle gjøres preseptorisk slik de hadde vært i FAL. I NOU 1977 : 33 het det om dette :

Utvalget har kommet til at det ikke er behov for å gjøre regressreglene tvingende i den forstand at de ikke kan fravikes ved avtale. Dersom det unntaksvis skulle forekomme at det er sluttet en avtale mellom skadelidte og den ansvarlige som gir forsikringsselskapet regressrett i større utstrekning enn etter lovutkastet, finner utvalget at det også i et slikt tilfelle er tilstrekkelig at avtalen eventuelt kan settes til side som urimelig etter § 5-4" (nå avtalel. § 36).

Etter skl § 3-7 nr 1 kan forsikringsselskapet ikke kreve regress for "personskadeforsikring" med mindre skaden er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Opprinnelig foreslo departementet følgende regel i3-7 nr 3 :

"Ved trafikkforsikring kan forsikringsselskapet kreve regress etter bilansvarslova §§ 8, 12 og 13"

Norges Forsikringsforbund kommenterte at ordlyden kunne forstås slik at alminnelig ansvarsforsikring ikke skulle ha regress, noe som ikke kunne være meningen. I brev av 28.02.85 het det dessuten :

"Videre vil vi påpeke at det i den senere tid er lansert produkter som er sammensatt fra forskjellige forsikringstyper. Som eksempel kan nevnes: Yrkesskadeforsikring med yrkessykdomsdekning..og Trygghetsforsikring... .I disse forsikringsprodukter finner vi elementer av såvel ulykkesforsikring som sykeforsikring og ansvarsforsikring......Det må være et riktig prinsipp at en virksomhet som representerer en risiko, selv bærer omkostninger forbundet med virksomheten. Yrkesskadeforsikring og Trygghetsforsikring bør derfor ha mulighet for regress f.eks mot trafikkforsikring ... .Det motsatte ville føre til feil prissetting av forsikringsdekningene. ...Vi ber derfor Justiskomiteeen overveie en formulering ..som vil opprettholde regressadgangen for ansvarsforsikringen og beslektede forsikringsordninger, som f.eks Yrkesskadeforsikringen og Trygghetsforsikringen".

I brev fra departementet datert 20.03.85 het det bl.a :

"Med denne utformingen av § 3-7 nr 1 blir følgen at f.eks Tygghetsforsikringen i den utstrekning den anses som en personskadeforsikring ikke vil ha regress mot den ansvarlige skadevolder (når det ikke foreligger forsett). Derimot er ansvarsforsikringsdelen av Trygghetsforsikringen ikke regulert i § 3-7."

Justiskomiteen uttalte i Innst.O.nr. 92 for 1984-85 på side 4 :

"Særlig peker forsikringsforbundet på nyere forsikringsformer som yrkesskadeforsikring og trygghetsforsikring som inneholder elementer både av ansvarsforsikring, sykeforsikring og ulykkesforsikring. Disse sosialt viktige forsikringer må ha mulighet til full regress for å unngå at forsikringsdekningen blir unødig dyr for norske bedrifter. ...Forsikringsforbundets brev har vært forelagt departementet som i brev av 20 mars 1985 til komiteen uttaler at § 3-7 ikke tilsikter å regulere regress for ansvarsforsikringsforhold. ...Komiteen er enig med departementet og Norges forsikringsforbund i at § 3-7. 1 ledd ikke bør omfatte ansvarsforsikringsselskapets rett til regress ... .Komiteen vil også i samråd med departementet forslåat ...§ 3-7 nr 3 sløyfes...som overflødig. Komiteen vil foreslå i samråd med departementet at følgende nye bestemmelse tas inn som § 3-7 nr 3 : .."

Fra Helen Bøsteruds innlegg i Odelstingsdebatten hitsettes :

"Etter samråd med departementet foreslår komiteen en utvidelse av forsikringsselskapets regressrett ved forsikringer som en arbeidsgiver har tegnet for sine ansatte. Erstatningslovsutvalget hadde opprinnelig foreslått en viss innskrenkning i forsikringsselskapenes regressrett. Komiteen har også merket seg den senere tids utvikling på det internasjonale reassuransemarked, som jo så å si leverer råstoffet til forsikringsselskapenes produkter. Denne utvikling har vist at forsikringsselskapene antagelig blir nødt til å gjennomføre vesentlige premieforhøyelser for arbeidslivets forsikringer i den nærmeste fremtid. På denne bakgrunn har komiteen funnet det riktig å innføre full regressrett for de forsikringer arbeidsgiveren har tegnet for de ansatte, uansett disse forsikringenes rettslige karakter. Det ville være uheldig om arbeidsgiverens forsikringsselskap ble sittende med et betydelig ansvar for skader som skyldes tredjemenns forhold...Dette ville jo atter føre til at arbeidsgiveren vil bli belastet med høyere premier for skader som han strengt tatt ikke er skyld i. Etter vår oppfatning er det også grunn til å tro at regressretten vil ha en viss preventiv virkning som kan fremme det skadeforebyggende arbeid."

Dette ledet frem til skl § 3-7 nr 3 lyder :

"Ved forsikring som arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder."

45 Nærmere om problemstillingen

I Bryggesåsaken (Rt 1999.711) tok Høyesterett stilling til om skl § 3-7 nr 3 hjemlet regress for en fritidsulykkesdekning i Storebrands produkt personalkasko. Bryggeså hadde fra forsikringen fått utbetalt kr 813.000 under postene tap i fremtidig erverv og menerstatning. Bryggeså bestred ikke at de objektive vilkår for regress etter § 3-7 nr 3 var til stede, men mente bestemmelsen måtte tolkes innskrenkende da formålet kun var å omfatte ansvars- og yrkesskadeprodukter. Det ble anført at skl § 3-7 nr 3 ikke lenger hadde selvstendig betydning etter innføringen av regressbestemmelsen i yforsl § 8. Selskapene på sin side erkjente

"..at adgangen til å forbeholde seg regress etter § 3-7 nr 3, tross bestemmelsens ordlyd, ikke kan antas å gjelde rene sumforsikringer, hvor ytelsene er uavhengige av individuell skade. Det er heller ikke selskapenes praksis å innta regressforbehold i vilkårene for slike forsikringer."

På bakgrunn av selskapenes anførsler oppsummerte Høyesterett tvisten slik :

"Tvisten begrenser seg således til ulykkesforsikringer utenfor yrkesskadetilfellene, hvor ytelsene er taps-og skadeavhengige slik som under den foreliggende personalkaskoen."

Høyesterett kom til at § 3-7 nr 3 iallfall omfattet trygghetsforsikringen og at personalkaskoen var en videreutvikling av denne. Selskapet ble derfor gitt medhold (se nærmere om begrunnelsen nedenfor).

Bryggesåsaken løser altså ikke spørsmålet om skl § 3-7 nr 1 jfr § 3-7 nr 3 innebærer et regressforbud mot forsikringer tegnet av arbeidsgiver som har karakter av å være sumforsikring. Nedenfor blir rettskildene drøftet med tanke på dette.

Skulle man komme til at det foreligger et regressforbud, må det vurderes om selskapene isteden kan innta såkalte subsidaritetsklausuler for å oppnå samme resultat.

46 Drøftelse

I Bryggesåsaken ønsket ikke selskapene prøvet spørsmålet om det var regress for sumforsikring. Den refererte uttalelse om at § 3-7 nr 3 ikke omfatter "rene sumforsikringer, hvor ytelsene er uavhengige av individuell skade"kan ikke legges til grunn som gjeldende rett så lenge Høyesterett ikke tok stilling til dette. Det vil selvsagt være "moralsk" vanskelig for selskapene å prosedere på regress innenfor tradisjonell kollektiv ulykkesforsikring,men dette har neppe praktiske konsekvenser så lenge det ikke er aktuelt for selskapene å innføre regressbestemmelser i disse vilkårene. Lovens ordlyd kan vanskelig tolkes på annen måte enn at alle personforsikringer tegnet av arbeidsgiver kan forbeholde seg regress mot ansvarlig skadevolder. Spørsmålet blir da om andre rettskilder trekker i retning av en innskrenkende fortolkning. Forarbeidene lest i sammenheng, gir ikke godt grunnlag for en innskrenkende fortolkning i retning av at det må skillesmellom forsikringsytelser som har preg av "virkelig skadeserstatning" og sumforsikring. Departementets standpunkt om at kun personforsikringer som hadde karakter av ansvarsforsikring skulle ha regress, fikk ikke gjennomslag i Stortinget. Det vises i denne forbindelse til Bryggesåsaken hvor Høyesterett la vekt på Helen Bøsteruds innlegg i Odelstingsdebatten (våre understrekninger) :

"På denne bakgrunn har komiteen funnet det riktig å innførefull regressrett for de forsikringer arbeidsgiveren har tegnet for de ansatte, uansett disse forsikringers rettslige karakter."

Høyesterett uttalte på denne bakgrunn (våre understrekninger):

"Jeg er enig ..i at Stortinget ønsket en videre regressadgang for arbeidsgivertegnede personforsikringerenn departementet hadde gått inn for, og at bestemmelsen i § 3-7 nr 3 iallfall var forutsatt å skulle åpne for regress for det trygghetsprodukt som Norges Forsikringsforbund uttrykkelig hadde vist til i sin henvendelse. Lovforarbeidende gir ikke støtte for at lovbestemmelsen skal tolkes innskrenkende."

Pga. sakens tvistetema trengte Høyesterett ikke å ta stilling til om lovbestemmelsen også omfattet regress for sumforsikring, men spørsmålet er fortsatt åpent jfr "iallfall". Bøsteruds uttalelse sammenstilt med at Høyesterett uttaler at lovforarbeidene "gir ikke støtte for at lovbestemmelsen skal tolkes innskrenkende" trekker i retning av at bestemmelsen må kunne tolkes i samsvar med sin ordlyd.

Høyesterett vektlegger også Stortingets ønske om å holde premienivået nede :

"... Det er grunn til å anta at det har vært et ønske om ved regressadgang å holde premienivået nede også for slike forsikringer for at flest mulig arbeidstakere skulle få en erstatning, også i de tilfelle hvor det ikke er noen erstatningsansvarlig."

Det samme hensyn gjør seg gjeldende i personalforsikringene som er en videreføring av trygghetsforsikring og personalkasko (enten de har standardisert utmåling eller sum).

Høyesterett tok imidlertid også hensyn til at ulykkesmodulen i personalkaskoen bar preg av reell skadeforsikring(våre understrekninger) :

"Det resultat som lovteksten sett i sammenheng med uttalelsene i Innst.O.nr 92 (1984-85) og under Odeltingsforhandlingene førte til, underbyggesetter min mening av at ulykkesskademodulen i personalkaskoen langt på vei har karakter av reell skadeforsikring. ....Utmålingsreglene er ..standardiserte, men det skal foretas en individualisert - noe skjematisk - tapsutmåling. At ytelsene under ulykkesdelen av personalkaskoen er lavere enn om de skulle utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige regler, er ikke til hinder for at vi står overfor ytelser som har "preg av virkelig skadeserstatningjfr forsikringsavtaleloven av 1930 § 25 annet ledd 2 punktum."

Premissene sett i sammenheng trekker i retning av at uttalelsen må oppfattes som et støtteargument ved siden av ordlyd, forarbeider og formål og kan neppe forstås som et regressforbud for forsikringer som ikke har "preg av virkelig skadeserstatning".

At Bryggesådommen ubetinget ikke kan tolkes som et regressforbud for sumforsikringer, synes også å fremkomme av den såkalte Hogstaddommen (Rt.1999.1382), men heller ikke her blir problemstillingen avgjort. Høyesterett skulle ta stilling til "kan-fradragets" størrelse etter skl § 3-4 jfr § 3-1 tredje ledd. Av forsikringsytelser det var krevet skjønnsmessig fradrag for var bl.a en personalforsikring som gav rett til 2 årslønner i dødsfallserstatning ( karakter av sumforsikring). Da personforsikringen og bilansvaret var dekket i samme selskap, ble det valgt ikke å gjøre regress gjeldende. Selskapet påberopte seg derimot at kan-fradragets størrelse måtte ses i sammenheng med at selskapetkunne krevet regress(og dermed i realiteten få et krone-for krone fradrag). Av betydning for vår problemstilling hitsettes fra flertallet representert ved annenvoterende Matningsdal (våre understrekninger) :

"Som nevnt ..har den ankende part reist spørsmål om betydningen av mulig regress i de arbeidsgiverfinansierte personal-og fritidsdekningene. ....Hvis da det regressberettigede selskapet unnlater å gjøre regress gjeldende, og dermed aksepterer at forsikringsbeløpet tilfaller skadelidte, har jeg vanskelig for å se at dette bør komme trafikkforsikreren til gode ved å øke "kan"-fradraget ut over hva forsikringsbeløpets størrelse skulle tilsi. ...Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på om Storebrand ..hadde grunnlag for regresskrav mot trafikkforsikringen.Dette måtte etter min mening i tilfelle vært gjort gjeldende nettopp som et regresskrav. ...Jeg ser det altså slik at selv om Storebrand i anledning de to personalforsikringene som var tegnet av arbeidsgiveren, skulle ha regressrett som ikke er gjort gjeldende, kan det ikke føre til at disse forsikringene påvirker "kan"-fradraget i større utstrekning enn de øvrige forsikringsutbetalingene."

Var det åpenbart at sumforsikring ikke hadde regress, ville selskapet neppe prosedert på denne måten og det kan hevdes at Høyesterett ikke ville holdt muligheten åpen. Skillet mellom sumforsikring og virkelig skadeserstatning ble derimot drøftet i relasjon til kan-fradragets størrelse :

"Etter min vurdering bør det heller ikke legges vekt på hvordan forsikringsbeløpet beregnes slik at det sonderes mellom sumforsikringer hvor utbetalingen er avtalt til en bestemt sum og hvor utmålingen baseres på det lidte tap.Lovens ordlyd og forarbeider gir etter min mening heller ikke støtte for denne sondringen. ...Denne sondringen kunne dessuten gi vanskelige grensedragninger. Illustrerende er utbetalingen under personalforsikringen ..som ble utbetalt som følge av ..Hogstads død. Denne utgjorde 2 årslønner slik at den har visse likhetstrekk med skadeserstatning, men neppe en karakter av en skadeserstatning. Dekningen av et eventuelt ervervstap har derimot preg av en standardisert erstatningsutmåling slik at denne utbetalingen sannsynligvis ville omfattes."

Også i forhold til skl § 3-7 nr 3 kan det argumenteres med at et sådant skille ville skape en rettsteknisk vanskelig regel. Også andre reelle hensyn trekker i samme retning. Det vil ofte være tilfeldig om det er avtalt en forsikringssumhvor det er tatt hensyn til alder og lønn, eller om ytelsen kun er uttrykt som etG-beløp.Også bak en fast forsikringssum vil det oftest ligge vurderinger som tar sikte på å kompensere et konkret tap hvis man blir medisinsk invalid eller får redusert ervervsevne. Reelle hensyn kan også anføres til støtte for at det ikke er rimelig at skadelidte, hvor det foreligger en ansvarlig skadevolder,skal få utbetalt "dobbel" erstatning hvis skaden skjer i fritiden i motsetning til ved yrkesskade (hvor regress mot ansvarlig skadevolder er uomtvistet). Et skille mellom standardisert utmåling (regress) og sum (event. ikke regress) vil være kunstig siden de økonomiske størrelsene kan være like. Et sentralt poeng må være at forsikringstaker (arbeidsgiver) og forsikringsselskap ved å etablere en forsikring med regressforbehold, ønsker å sikre de ansatte mot økonomiske problemer ved skade eller sykdom uten at det skjer en betydelig overkompensasjon der hvor full erstatning utbetales av ansvarlig skadevolder. Det er ikke heldig at lovgivningen skulle hindre slike produkter som åpenbart fyller et behov i markedet. Når ønsket resultat kan oppnås ved å avtale en alders-og lønnstrapp - selv om nivået ligger høyere eller lavere enn individuelt utmålt erstatning -tilsier også dette at det ikke kan være avgjørende om man i stedet velger en sum. Hvis den samme virkningen som regress kan avtales ved å benytte subsidaritetsklausuler i sumforsikringer (utbetalingen går til fradrag i erstatning fra ansvarlig skadevolder)vil også dette kunne anføres til støtte for regressadgang (se nærmere nedenfor i pkt 7). Juridisk teori tar ikke direkte stilling til problemstillingen. Peter Lødrup og Nils Nygaard avga hver sin betenkning i forkant av Bryggesåsaken. Nygaard konkluderte med at § 3-7 nr 3 ikke fikk anvendelse for personforsikring, mens Lødrup i betenkning av 07.05.96 (T-banesaken) kom til motsatt konklusjon. Lødrup synes å legge avgjørende vekt på lovens ordlyd, men forholdet il sumforsikring drøftes ikke særskilt. Av interesse for vår problemstilling vises til at Lødrup drøfter Statens regress mot ansvarlig skadevolder forut for "harmoniseringsreglene" med yforsl som ble inntatt i hovedtariffavtalen i 1990. Situasjonen var da at skadelidte hadde krav på 15 G (sumforsikring) i ervervserstatning ved yrkesskader samt krav mot ansvarlig skadevolder uten at det var harmoniseringsregler i avtalen. Det siteres fra side 40-41 :

Det er åpenbart at det kan oppstå tvil om hvor grensen skal trekkes mellom tapsdekning og ytelser som bare omfattes av "kan"-reglen i § 3-1 tredje ledd tredje punktum. Ulykkesforsikringen som sumforsikring er det klare eksempel på "kan"-reglenes anvendelse. Hvor ytelsene etter fellesbestemmelsene i staten er knyttet direkte til ulike tapsposter, faller det naturlig - både før og etter endringene i 1990 - å se de som ytelser som gir arbeidsgiver regress. ....Følges disse synspunkter på de fellesbestemmelser som er referert ovenfor, må resultatet bli at staten etter den avtalen som gjaldt før yforsl har regress mot skadevolderen ..og at skadelidte ikke skal ha dekket sitt tap to ganger"

Selv om regressen her ikke direkte begrunnes med skl § 3-7 nr 3 synes Lødrup å legge til grunn at fellesbestemmelsenes tapsposter (15G for tap i fremtidig erverv og inntil 3 G i menerstatning) på tross av å være sumforsikring, er ytelser som gir grunnlag for regress mot ansvarlig skadevolder.

I Lærebok i erstatningsrett Peter Lødrup 4 utgave 1999 side 77-78 drøftes skl § 3-7 nr 3

"Det er imidlertid et annet unntak fra regelen om at regress er avskåret i personforsikringen. Etter skl § 3-7 nr 3 - ..kan ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt "selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder." Begrunnelsen var denne : I begynnelsen av 1980 årene vokste det frem.. forsikringsordninger.. skader som de utsettes for på arbeidsplassen. Disse forsikringer var dels ansvarsforsikringer, dels ulykkes- og sykeforsikringer. Dersom regress ble avskåret for utbetalinger under disse forsikringene, kunne de bli unødig dyre. Videre ville et forbud mot regress komme utenlandske skadevoldere tilgode. ... forsikringsselskapene tilbød fra midten av 80-årene en mulighet til å utvide dekningen til også å omfatte "andre ulykkestilfelle" - typisk skade som ble tilføyet den ansatte i fritiden. ...At ..regressforbeholdet gyldig kunne tas for fritidsskadene og at utbetalingen etter fritidsskade ikke kunne anses som en personforsikring som ikke falt inn under "kan"-regelen i skl § 3-1 tredje ledd annet punktum, fulgte av ordlyden i bestemmelsen , og det var etter mitt syn ..riktig å følge ordlyden her. En slik utbetaling var videre nærmest å anse som en erstatning for det lidte tap og ga såeldes regress etter den tidligere regel i forsikringsavtaleloven av 1930 § 25."

Heller ikke her løses problemstillingen særskilt. Lødrup har imidlertid lovet Fagutvalget en "oversettelse" av meningsinnholdet anvendt på sumforsikring.

Rettskildene og tolkningen av disse er muntlig diskutert med Peter Lødrup som i hovedsak sa seg enig i de betraktninger som her er gjort gjeldende selv om rettstilstanden på dette punkt måtte anses uavklart. Det ble signaliserte at disse og andre regressproblemstillinger ville være gjenstand for videre arbeid fra hans side med tanke på publisering.

47 Kort om informasjonsplikten

Selv om regressforbehold er gyldige etter skl § 3-7, må det minnes om at selskapene har en informasjonsplikt etter forsikringsavtalelovens regler. Ved f.eks overgang fra kollektiv ulykkesforsikring og gruppeliv (uten regressforbehold)til personalforsikring (med regressforbehold) bør endringen i regressadgangen kommuniseres til forsikringstaker og de forsikrede for å slippe diskusjoner om eventuelle erstatningsmessige brudd på informasjonsplikten. Ideelt bør regressbestemmelsen inntas i forsikringsbeviset.

48 Oppsummering / konklusjon

Individuelle personforsikringer, foreningskollektiv, gjeldsforsikring og andre forsikringer som ikke er tegnet av arbeidsgiver rammes av regressforbudet i skl § 3-7 nr 1. Tradisjonelle kollektive ulykkesforsikringer oggruppelivsforsikringer tegnet av arbeidsgiver faller inn under ordlyden i § 3-7 nr 3, og vil kunne ha regressrett. Dette er imidlertid lite praktisk siden det ikke vært tradisjon å oppstille regressforbehold i vilkårene. Personalforsikringer o.l. med individuell / standardisert utmåling av tapet vil åpenbart ha regressrett etter § 3-7 nr. 3. For ytelser i slike produkter som har karakter av sumforsikring, er rettstilstanden fortsatt uavklart. Etter en totalvurdering av rettskildene er det imidlertid forsvarlig å benytte / innta regressforbehold i vilkårene også for slike ytelser. Lovens ordlyd omfatter alle personforsikringsytelser tegnet av arbeidsgiver. Forarbeidene gir ikke holdepunkter for en innskrenkende fortolkning, jfr Høyesteretts uttalelser i Bryggesåsaken. Selv om Høyesterett som støtte for konklusjonen viser til at ytelsen hadde preg av "virkelig skadeserstatning" synes ikke dette å ha vært avgjørende for resultatet jfr også uttalelsen om at bestemmelsen "iallfall" omfattet Trygghetsforsikringen. I Hogstadsaken argumenterte selskapet med at en sumforsikring ( 2 årslønner) hadde regress, noe retten ikke tok uttrykkelig avstand fra. I forhold til "kan-fradraget" uttalte Høyesterett imidlertid at det var rettsteknisk vanskelig å skille mellom "virkelig skadeserstatning" og sumforsikring, noe som også gjør seg gjeldende etter § 3-7. Dessuten vil formålet med regress om sparte kostander, måtte ha like stor tyngde selv om det skulle være avtalt faste summer. Det bør ikke være avgjørende for regresspørsmålet om partene har valgt den ene eller annen utmålingsform så lenge formålet med erstatningen er den samme. I forsikringer med regressforbehold må det nettopp antas å være formålet at forsikringstaker og forsikringsselskap ønsker å sikre den ansatte økonomisk ved sykdom/skade, men ikke overkompensasjon når det foreligger en annen kilde til full erstatning. For det tilfelle subsidaritetsklausuler er gyldige, bør hensynet til sammenheng i lovverket være et moment som støtter regressadgang. Juridisk teori synes ikke å løse problemstillingendirekte, men Lødrups betenkning i T-banesaken kan tas til inntekt for at postene "tap i fremtidig erverv" på 15G og "menerstatning "på inntil 3 G i Hovedtariffavtalen er ytelser som hadde regress mot ansvarlig skadevolder selv før harmoniseringsreglene ble inntatt i avtalen.

Selv om det hefter usikkerhet knyttet til konklusjonen, er anbefalingen at det er forsvarlig å gjøre regress gjeldende for sumforsikringsytelser i personforsikringer som har regressforbehold.

49 Subsidaritetsklausuler

Spørsmålet er om selskapene gjennom sine vilkår kan gjøre forsikringen subsidiær i forhold til erstatning fra andre forsikringer eller ansvarlig skadevolder. I så fall vil resultatet bli identisk med å kreve regress. For skadeforsikringer - i motsetning til personforsikring - er det oppstilt forbud mot bruk av subsidaritetsklausuler gjennom FAL § 6-3. Er samme tap dekket av flere forsikringer kan sikrede velge hvilken forsikring han vil bruke, og tapet må i ettertid fordeles mellom selskapene etter bestemte regler. Tilsvarende bestemmelser finnes ikke i personforsikringsdelen av FAL. For det tilfelle skl 3-7 skulle innebære et regressforbud overfor sumforsikring, kunne det hevdes atsubsidaritetsklausuleneville uthule § 3-7 på en slik måte at vilkårsbestemmelsen måtte anses rettsstridig eller stridene mot avtalelovens § 36. Det kan bl.a vises til Oslo byretts dom08.03.99 (Skoland 2). Retten slo fast at Flekkefjord kommune ikke hadde regressrett mot Gjensidige for forpliktelser knyttet til sosiallovgivningen. Kommunen hadde subsidiært fremmet et direkte erstatningskrav med hjemmel i BAL § 4. Til dette grunnlag uttalte retten :

"Retten er imidlertid i tvil om tredjemann bør gis tilsvarende rett etter bilansvarslovens § 4. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til det. ...Bakgrunnen er at bal § 4 må tolkes i lys av den øvrige lovgivning, både skreven og uskreven lov. Det må f.eks være forholdsvis klart at skl § 3-7 medfører at trygden ikke kan fremme krav etter bal § 4. Regressforbudet ville ikke bli effektivt hvis trygden kunne hevde at man hadde et direkte krav med hjemmel i bal § 4."

Saken gjaldt imidlertid tolkning av to lovbestemmelser mot hverandre. Spørsmålet er om vurderingen må falle annerledes ut hvor det gjelder vilkårsklausuler innenfor frivillige forsikringer. Det kan hevdes at når arbeidsgiver kan velge ikke å tegne forsikring (tilleggsdekninger) overhodet, må det være adgang til å tegne en forsikring som bare kommer til utbetaling under visse omstendigheter. Dette synspunktet ville imidlertid ikke holde i skadeforsikring jfr fal § 6-3. Jeg er usikker på utfallet da jeg ikke ser bort fra at vilkårsbestemmelser som setter til side et eventuelt regressforbud mot "personskadeforsikring" i skl § 3-7 nr. 1 blir ansett for å stride mot avtalel § 36 (se f.eks uttalelsene i NOU 1977 : 33 i forbindelse med overføringen av bestemmelsene fra fal til skl.). En "sikrere" løsning ville være å vilkårsfeste at forsikringen var subsidiær i forhold til konkrete hendelser f.eks skader i trafikken. Dette ville lettere måtte bli oppfattet som et generelt fareunntak for forsikringen.

Peter Lødrup i betenkningeni T-bane saken på side 32 synes imidlertid å akseptere subsidaritetsklausuler på generelt grunnlag :

"Det må stå enhver arbeidsgiver fritt - eventuelt på basis av bestemmelser i tariffavtale eller individuell arbeidsavtale - uhindret av bestemmelsene i skl kap 3 til fordel for de ansatte, og tegne en forsikring som dekker bestemte tap med unntak av de tilfeller hvor det samme tapet er dekket av en skadevolder eller dennes forsikringsgiver. Tilleggsdekninger kan ikke rammes av regressavskjæringsregler. Hvordan dette konkret er uttrykt i de enkelte vilkår kan ikke være avgjørende, det er realiteten som må være avgjørende."

Tilsvarende på side 44 :

"Jeg kanikke se det er noen rettslige skranker som hindrer en frivillig forsikringsordning til vilkårene å bestemme at den er subsidiær i forhold til det krav om erstatning for skaden som kan rettes mot en ansvarlig skadevolder eller annen forsikringsordning. Dette vil i praksis bety at skadelidte bare kan kreve dekning dersom han ikke får dekket sitt tap (helt eller delvis) av skadevoldersiden. At regress etter § 3-7 nr. 1 er avskåret ved personskadeforsikring, kan ikke innebære et alminnelig forbud mot at skadelidtesidentegner forsikringer som ikke dekker skader som kan kreves erstattet av en skadevolder eller lovpliktig forsikring).

Lødrup er av den oppfatning at dette også gjelder for de tradisjonelle sumforsikringene:

Det må videre etter mitt syn utenfor yrkesskadelovens område mellom forsikringsgiver og forsikringstaker med virkning for skadelidte kunne avtales at dekningen skal være subsidiær i forhold til andre forsikringer og i forhold til skadevolder. ...Ved personforsikring kan ikke skl § 3-7 være til hinder for dette - en ulykkesforsikring måeksempelvis kunne inneholde bestemmelser om at den bare kommer til utbetaling hvis ikke skadelidte av andre ordninger eller av skadevolder får minst 1 mill. i erstatning."

Innenfor tarifforsikringene vil imidlertid subsidaritetsklausulene volde større problemer. Ytelsene er tariffestet og arbeidsgiver har således ikke avtalefrihet til å bestemme at ytelsene beskjæres. Slik også Lødrup :

"....Hvis man ønsker at der ved yrkesskader skal tariffestes et tillegg til yrkesskdedekningen, må det være tillatt. Det blir liten sammenheng hvis forsikringen ikke kan utformes generelt , med bestemmelse om fradrag opp til de som skal erstattes etter yrkesskadeforsikringen. ....Forutsetningen er vare at dette er hjemlet i tariffavtalen. Arbeidsgiveren kan selvsagt ikke på egen hånd endre innholdet av en forsikringsordning hvis innhold er tariffestet. ....".

Det kan herske noe tvil om den endelige konklusjonen. Hvis skl ikke innebærer regressforbud for forsikringer tegnet av arbeidsgiver med karakter av sumforsikringsytelser, vil subsidaritetsklausuler trolig være lovlige. I motsattfall er det større tvil, men man har støtte bl.a i betenkning fra Peter Lødrup. Innenfor tarifforsikringene vil det imidlertid ikke være hjemmel i tariffavtalen for bruk av slike klausuler.

49.1 Hovedkonklusjoner

Etter Skl § 3-7 nr 3 kan det inntas regressforbehold mot ansvarlig skadevolder i alle personforsikringer tegnet av arbeidsgiver til fordel for de ansatte. Rettskildene setti sammenheng gir ikke gode holdepunkter for å tolke bestemmelsen innskrenkende. Selv om rettstilstanden ikke er avklart er det således forsvarlig å hevde regress også for ytelser som har karakter av å være sumforsikring. Det anbefales etter dette at selskapene praktiserer regressforbeholdet i vilkårene for alle ytelser innenfor modulbaserte dekninger i personalforsikring, personalgaranti, tarifforsikringer etc hva enten ytelsen gjenspeiler en standardisert tapsutmåling, forsikringssum i G, årslønn etc. Da det ikke har vært tradisjon å innføre regressklausuler i kollektiv ulykke etc, anbefales at denne praksis fortsetter. Er konklusjonen over riktig er det også adgang til å avtale såkalte subsidaritetsklausuler, men i tarifforsikringene vil hovedtariffavtalen ikke hjemle slike klausuler.